Livets poetiske råskap

Mange regner Louis-Ferdinand Céline (1894- 1961) for å være Frankrikes største dikter i moderne tid. Hvorfor måtte han sitte halvannet år i dansk fengsel etter andre verdenskrig?

MOT SLUTTEN AV

sitt liv arbeider Louis-Ferdinand Céline som lege i Meudon utenfor Paris. Men først og fremst skriver han på sine endeløse, intense, feberhete romaner. I bøkene forvandler han sitt liv til myte. Han er den rastløst reisende gjennom livets halsbrekkende inferno. Han er øyenvitne til Europas undergang, til menneskenes forlis gjennom to verdenskriger, til en brennende apokalypse av forfall, brå død, selsomme drifter og moralsk oppløsning.

Huset han bor i de ti siste åra av sitt liv, fra 1951 til 1961, er en skakk og kald bolig på Meudon-høydene i utkanten av Paris. På et unnselig skilt står det at dr. Destouches, Célines dåpsnavn, tar imot 14- 16 hver dag unntatt fredag. Kona Lucette gir danseundervisning i annen etasje. Selv holder Céline til i kjelleren. Han er kledd som en fillefrans, med møkkete klær, gjerne et par frakker utenpå hverandre, omgitt av et vanvittig rot: flekkete møbler, gammel oppvask, matrester, avfall, bøker, manuskripter, holdt sammen med klesklyper.

Og gjennom det hele; en nesten uutholdelig stank av dyrehold. Paret Destouches har sju schæferhunder med yndlingshunden Bessie i spissen, katten Bebert pluss tre- fire katter til, skilpadder, pinnsvin, masse fugler og en papegøye.

Céline, den snerrende og uforsonlige menneskeforakteren, trodde mer på dyr enn på folk. Han endte sine dager som en demonisk utgave av dr. Dyregod.

Louis-Ferdinand Céline

Forfatteren Louis-Ferdinand Céline ble født under navnet Louis-Ferdinand Destouches i Paris i 1894.

  • Debuterte i 1932 med «Reisen til nattens ende», en øyeblikkelig suksess. Utga «Død på kreditt» i 1936. Skrev deretter uavlatelig og utga en rekke romaner bygd på selvopplevd materiale.
  • Skrev to antisemittiske pamfletter i 1937- 1938. Ble etter krigen anklagd og dømt in absentia for jødehat og samarbeid med okkupantene.
  • Giftet seg med Edith Follet i 1919. Skilt 1927. Bodde fra 1927 til 1933 sammen med den amerikanske ballettdanserinnen Elisabeth Craig. Giftet seg i 1943 med danserinnen Lucette Almanzor.
  • Flyktet fra Frankrike gjennom Tyskland til Danmark i 1944. Ble holdt fengslet i halvannet år som asylsøker i Danmark. Fikk amnesti i 1951 og vendte tilbake til Frankrike. Bodde i Meudon i utkanten av Paris. Døde der i 1961.

19 ÅR TIDLIGERE HADDE

Céline vært en litterær helt. I 1932 debuterte han med «Reisen til nattens ende», en fabelaktig suksess. I løpet av to måneder solgte den 50000 eksemplarer. Boka gikk sin seiersgang verden rundt. Ikke i Tyskland, der den anarkistiske livsholdningen vakte avsky hos den politiske ledelsen. Men i Russland ble boka både solgt og bejublet.

Oppfølgeren «Død på kreditt» kom i 1936 og ble en nesten tilsvarende suksess - i hvert fall på sikt. Hadde Céline bare holdt seg til å skrive romaner, ville han, som enkelte har sagt, risikert å få Nobelprisen. Men han skrev også pamfletter på slutten av 1930-tallet. Den første av dem avskrev Stalins kommunisme. De to neste er noen av de mest beryktede antisemittiske skriftene i historien, kanskje først og fremst fordi det er en av Frankrikes mest nyskapende diktere som har forfattet dem.

For de hatske utfallene i disse skriftene betalte han en høy pris. Ingen vet hvor mange år han mistet av sitt liv etter å ha fått helsa nedbrutt i fengsel etter krigen. I halvannet år satt han uten lov og dom i Vestre Fengsel i København. Han hadde søkt asyl fordi han risikerte dødsstraff i Frankrike. I fengslet ble han voktet av garvede, hevngjerrige danske hjemmefrontsmenn som utmerket godt visste hvem Céline var.

DA HAN KOM UT FRA

fengslet, var Céline fysisk nedbrutt. Likevel: Danskene hadde trolig reddet hans liv ved å la være å utlevere ham til Frankrike. Ifølge svensken Carl-Göran Ekerwalds nylig utgitte biografi «Céline - liv och tänkesätt» ble 30000- 40000 franskmenn likvidert på åpen gate etter krigen, mistenkt for å ha samarbeidet med de tyske okkupantene. Blant dem var Célines forlegger.

I 1951 fikk Céline amnesti i Frankrike og kunne vende tilbake. Men han følte seg stadig i livsfare. Han forlot aldri huset uten to- tre schæfere i bånd. Og hele tida fortsatte han å skrive sitt liv. Sitt omflakkende, eventyrlige, omstridte, kompromissløse liv.

OPPVEKSTEN I PARIS

har han skildret i «Død på kreditt». Carl-Göran Ekerwald gjør kunnskapsrikt og interessant rede for sammenhengen mellom livet og verket, mellom de himmelstormende og energiske romanene og de forunderlige skikkelsene som omga Céline i oppveksten. Der «Død på kreditt» slipper tråden, nøstes den opp igjen i «Reisen til nattens ende».

I likhet med sin antihelt i disse to bøkene, Bardamu, vervet Céline seg til hæren og ble kastet ut i den første verdenskrigens redsler. Céline ble etter kort tid skadd og dekorert. Han ble truffet av en kule i høyre arm under et frivillig kuréroppdrag som var det rene selvmordstoktet. Etter skaden ble han plaget av kroniske smerter i kroppen, av tinnitus og søvnløshet.

Fra fronten dro han til London for fransk sikkerhetstjeneste. Céline utstedte blant annet visum til spionen Mata Hari etter å ha spist middag med henne. Deretter fulgte et par år med forretninger og tropesykdommer i Kamerun, før Céline som nyfrelst anti-imperialist dro tilbake til Frankrike og utdannet seg til lege. Han var i en periode ansatt ved Folkeforbundet i Genève, og reiste blant annet til USA som leder for en delegasjon. Men han sluttet fordi han mente at alle som jobbet for denne internasjonale organisasjonen, var ute etter egen vinning og ingenting annet.

Deretter arbeidet han som fattiglege i Clichy, men mistet jobben etter å ha vakt skandale med pamflettene sine. I begynnelsen av andre verdenskrig jobbet han som lege med egen ambulanse, dessuten som medisinsk sakkyndig på en kanonbåt som fraktet soldater fra Marokko til Frankrike.

ET EVENTYRLIG LIV?

Men bare vent! I 1944 begynner det for alvor å brenne under Célines føtter. Krigen nærmer seg slutten. Céline med katt og kone begynner en flukt gjennom Europa. Håpet er å nå Danmark, der en venninne av Céline - han hadde mange kvinnelige forbindelser - hadde gravd ned en «gullskatt», forfatterens hemmelige formue.

Dermed bar det av sted gjennom Tyskland; fra det ene brennpunktet hetere enn det andre. Mens allierte soldater nærmet seg fra den ene kanten og «Det tredje rike» gikk opp i flammer på den andre, reiste Céline nordover i bomberegnet, gjennom ruiner og brennende bygninger. Omsider nådde han Danmark. Resten av livet brukte han på å omsette denne vanvittige flukten til høyoktan prosa - formidlet med en blanding av fortvilelse og desperasjon som vi nordmenn må til Jens Bjørneboes trilogi om «Bestialitetens historie» for å finne maken til.

BIOGRAFIEN TIL DEN

kyndige Carl-Göran Ekerwald, kjent for sine bøker om blant andre Shakespeare og Nietzsche, tar sikte på å forklare Célines ulykkelige skjebne ut fra en tolkning av hans livsholdning. Det er ingen lett jobb. Selv om Céline med aforistisk treffsikkerhet tolker sin verden setning for setning, motsetter han seg ideer og analyser. Han hater systemer.

Céline er verken kommunist eller nazist. Valget mellom disse ideologiene kaller han et valg mellom «pest og kolera». Og Hitler? «Han skiter jeg i...» Céline var livet ut en trofast anarkist som fornektet enhver sammenslutning, fordi de alltid er elitens måte å holde kollektivet i sjakk på. «Ved Gud, leve anarkiet!» utbryter han. «Jeg har alltid vært anarkist.»

MEN OGSÅ JØDEHATER.

Ekerwald er ikke i tvil om Célines tunge ansvar for konsekvensene av sine antisemittiske, rasistiske pamfletter. Men han påpeker samtidig at ordet «jøde» i den franske førkrigssjargongen, ikke minst blant intellektuelle, var en generelt nedsettende betegnelse og at Céline bruker «jøde» også om katolske prester, kommunister, arabere, svarte, kinesere, alle han ikke liker. Pamflettene er skrevet før den tyske beslutningen om å utrydde jødene. Céline motsatte seg ethvert forsøk på å utgi pamflettene på ny etter krigen.

Til tross for setninger som «et uendelig hat til verden holder meg i live», har den misantropiske Céline verdier han tror på. Han bejubler instinktet, nytelsen, det han kaller «poesi», den spontane underkastelse for den primitive kraften i mennesket. Han elsker dyr. De er ubesudlet. Akkurat som barn - før skolen ødelegger dem. Céline er pasifist. Hans innsikt er at menneskets største lyst er krig, og at krig er opphavet til verdens uutholdelighet. Som Ekerwald uttrykker det; «...hos Céline betraktes alt liv mot dödens svärta som fond».

HVA MED FORBINDELSEN

til Hamsun? Den er tynn, men tydelig. I boka «Le Pont de Londres», utgitt posthumt i 1964, lar Céline et etterlengtet skip klappe til kai. Navnet på båten: «Kong Hamsun».

DYREGLAD: Céline satte større pris på dyr enn på mennesker. Han brukte dessuten schæferhunder som livvakter.
SOLDAT: 20 år gammel lot Céline seg verve til tre års tjeneste i hæren.