INTERESSANTE INSEKTER: «Felix' fantastiske orkester» kan gjøre deg glad i insekter. Det sørger gresshoppen Morisss (Vidar Magnussen), saxedyret (Espen Løvås), marihøna Felix (Thomas Bye) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson) for. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret
INTERESSANTE INSEKTER: «Felix' fantastiske orkester» kan gjøre deg glad i insekter. Det sørger gresshoppen Morisss (Vidar Magnussen), saxedyret (Espen Løvås), marihøna Felix (Thomas Bye) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson) for. Foto: Dag Jenssen, Det Norske TeatretVis mer

Livfull lykkebringer

I «Felix' fantastiske orkester» er insekter ålreite dyr.

MUSIKAL: «Felix» betyr lykkelig. Og Felix (Thomas Bye) er en lykkebringer; en marihøne blant arbeidsmaur.

Hvordan han skal bringe lykke? Det vet han ikke, ikke til å begynne med. Som alle små dyr må han finne ut hvem han er før han kan finne sin plass i mylderet.

Svaret gir seg snart: Musikk.

Felix møter gresshoppen Morrisss (Vidar Magnussen) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson).

Sammen danner de et fantastisk orkester - og de legger ut på fantastifulle eventyr i insektenes vrimlende verden.

Variasjon «Felix' fantastiske orkester» har action, drama og mye komedie.

Musikalen er full av moro. Replikkene har liv og henvender seg både til barna og de voksne. Sangene har overraskelser. Figurene har personlighet. Intrigen, en viss (men ikke skummelt mye) spenning.

Det er lett å sympatisere med en trio av outsidere, særlig når de er så fargerike som disse, og samspillet mellom dem gir akkurat passe variasjon til en handling som stadig forflytter seg mellom ulike dyrehabitater.

Morten Lorentzens vitser er også en kur mot forutsigbarhet, og Belinda Brazas flystunt blir man ikke lei av.

Vellagd Legg til at kostymene, tegnet av Unni Walstad, er eventyrlige, intet mindre.

At Tomas Adrian Glans' koreografi både er fantasivekkende og funksjonell.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og at Julian Berntzens musikk gir et stemningsbakteppe som matcher Lorentzens tekster alldeles utmerket.

Minuset? Den korrupte maurdronningen (spilt av Ulrikke Hansen Døvigen) er endimensjonalt skurkaktig og hennes søster, den egentlige herskeren (Ingrid Jørgensen Dragland) blir vi ikke skikkelig kjent med.

Men sånt klør mindre enn et myggestikk når resten av forestillingen er så gjennomført, gjennomtenkt og vellagd.