«Livlegens besøk», del to

Les del to av første kapittel av den prisbelønte romanen «Livlegens besøk».

5.

Man må se på Guldberg med respekt. Han er ennå nesten usynlig. Snart gjør han seg synlig.

Han så og forsto tidlig.

Høsten 1769 skriver Guldberg i et notat at den unge dronningen er blitt «en stadig større gåte» for ham.

Han kaller henne «den lille engelske horen». Smusset ved hoffet var han velkjent med. Historien kunne han. Frederik den fjerde var from og hadde utallige elskerinner. Christian den sjette var pietist, men levde i liderlighet. Frederik den femte fartet omkring mellom Københavns horehus om nettene, fordrev tiden med svir, spill og grovt, liderlig snakk. Han drakk seg til døde. Horene flokket seg rundt sengen hans. Overalt i Europa var det på samme måten. Det hadde begynt i Paris, så spredte det seg som en sykdom blant alle hoff. Smuss overalt.

Hvem var det da som forsvarte renheten?

Som barn hadde han lært å leve med lik. Faren, som hadde som yrke å håndtere disse likene, hadde latt ham hjelpe til med arbeidet. Hvor mange stive, iskalde lemmer hadde han ikke grepet fatt i og båret! De døde var rene. De veltet seg ikke i smuss. De ventet på den store, rensende ild som skulle forløse dem eller pine dem i evigheters evighet.

Skitt hadde han sett. Men aldri verre enn ved hoffet.

Da den lille engelske horen var ankommet og hadde giftet seg med kongen, ble fru von Plessen utnevnt til første hoffdame. Fru von Plessen hadde vært ren. Det var hennes egenskap. Hun hadde villet beskytte den unge piken mot livets smuss. Lenge hadde hun lykkes med det.

En hendelse i juni 1767 hadde opprørt Guldberg særlig. Det hører med til saken at frem til denne dagen hadde intet kjønnslig samkvem funnet sted mellom ektefellene, selv om de hadde vært gift i syv måneder.

Hoffdamen fru von Plessen hadde beklaget seg til Guldberg om formiddagen den 3. juni 1767. Hun kom inn i værelset han benyttet til sitt virke som huslærer, uanmeldt, og begynte omsvøpsløst å besvære seg over dronningens oppførsel. Guldberg skal ha betraktet fru von Plessen som en tvers igjennom motbydelig skapning, men verdifull for dronningen i kraft av sin indre renhet. Fru von Plessen luktet. Det var ikke en lukt som av stall, av svette eller noen annen utsondring, men en lukt av gammel kvinne, som mugg.

Likevel var hun bare énogførti år gammel.

Dronningen, Caroline Mathilde, var femten år da dette skjedde. Fru von Plessen hadde som vanlig gått inn på dronningens soveværelse for å være til selskap eller spille sjakk og dulme dronningens ensomhet ved sitt nærvær. Dronningen hadde ligget i sengen, som var svært stor, og stirret i taket. Hun var fullt påkledd. Fru von Plessen hadde spurt hvorfor dronningen ikke snakket til henne. Dronningen hadde tiet en lang stund, ikke rørt på hverken sin fullt påkledde skikkelse eller på hodet, ikke svart. Til slutt hadde hun sagt:

--- Jeg har melancolia.

Da spurte hun hva som lå dronningen så tungt for brystet. Omsider hadde dronningen svart:

--- Han kommer jo ikke. Hvorfor kommer han ikke?

Det var kjølig i rommet. Fru von Plessen stirret på sin herskerinne et øyeblikk, så sa hun:

--- Det vil nok behage kongen å komme. Inntil da kan Deres Majestet nyte sin frihet fra lidenskapens hydra. De burde ikke sørge.

--- Hva mener De? spurte dronningen.

--- Kongen, hadde fru von Plessen forklart, med den umåtelige tørrheten som stemmen hennes så vel uttrykte, Kongen må sikkert overvinne sin sjenanse. Til da kan dronningen glede seg over å være befridd for hans lidenskap.

--- Hvorfor glede seg?

--- Når De blir hjemsøkt av den, er den en plage! svarte fru von Plessen med en mine av uventet raseri.

--- Forsvinn, hadde dronningen overraskende sagt etter en stunds taushet.

Da hadde fru von Plessen gått forurettet ut av rommet.

Guldbergs opprørthet skriver seg imidlertid fra en hendelse som inntraff senere samme kveld.

Guldberg satt i gangen mellom hoffkanselliets venstre forværelse og kongens sekretærbibliotek og lot som om han leste. Han forklarer ikke hvorfor han skriver «lot som». Da kom dronningen. Han reiste seg og bukket. Hun gjorde en håndbevegelse, og begge satte seg.

Hun var kledd i den lyserøde kjolen som blottet skuldrene hennes.

--- Herr Guldberg, sa hun med lav stemme, får jeg lov å stille et svært personlig spørsmål?

Han nikket uten å forstå.

--- Det sies, hvisket hun, at De i ungdommen ble befridd for … for lidenskapens plage. Derfor vil jeg gjerne spørre Dem …

Hun tidde. Han sa ingenting, men kjente et voldsomt raseri stige opp i seg. Med en mektig viljesanspennelse klarte han likevel å bevare roen.

--- Jeg ville bare vite …

Han ventet. Til slutt ble stillheten uutholdelig, og Guldberg svarte:

--- Ja, Deres kongelige høyhet?

--- Jeg undres bare om … om denne befrielsen fra lidenskapen er … en stor ro? Eller … en stor tomhet?

Han svarte ikke.

--- Herr Guldberg, hvisket hun, er det en tomhet? Eller en plage?

Hun bøyde seg mot ham. Rundingen av brystene hennes kom svært nær ham. Han følte seg opprørt «ut over enhver rimelighet». Han gjennomskuet henne med det samme, og denne gjennomskuelsen skulle bli til stor nytte for ham under begivenhetene som siden fulgte. Ondskapen hennes var åpenbar: Hennes nakne hud, brystenes runding, den unge hudens glatthet, alt var svært nær ham. Dette var ikke første gang han skjønte at hoffet spredte ondsinnede rykter om årsaken til hans kroppslige ubetydelighet. Hvor hjelpeløs var han ikke overfor dette! Hvor umulig var det ikke å påpeke at kastrater jo ligner gjødde okser, oppsvulmede og dorske, og fullstendig mangler den grå, skarpe, magre og nesten inntørkede kroppslige tydeligheten han selv eide!

Man snakket om ham, og det var kommet dronningen for øre. Den lille horen trodde at han var en harmløs person som man kunne betro seg til. Og med den fulle intelligens i sin unge ondskap bøyde hun seg nå mye nærmere ham, og han kunne se brystene hennes nesten i sin fulle helhet. Hun lot til å ville prøve ham, om det ennå var liv i ham, om brystene hennes hadde en forlokkelse som kunne mane frem restene av det kanskje menneskelige ved ham.

Ja, om dette kunne lokke frem restene av mann i ham. Av menneske. Eller om han bare var et dyr.

Slik så hun på ham. Som et dyr. Hun blottet seg for ham som om hun ville si: jeg vet det. At hun visste at han var forkrøplet og foraktelig, ikke lenger et menneske, ikke lenger innenfor lystens rekkevidde. Og dette gjorde hun fullt bevisst, i ond hensikt. Ansiktet hennes var ved denne anledning svært tett på Guldbergs, og hennes nesten blottede bryst skrek sin hån mot ham. Mens han kjempet for å bevare fatningen, tenkte han: Måtte Gud straffe henne, måtte hun evig pines i helvetes ild. Måtte en straffende staur kjøres opp i hennes liderlige skjød og hennes ondsinnede nærgåenhet belønnes med evig smerte og vånde.

Hans sinnsbevegelse var så sterk at tårene presset seg frem i øynene. Og han fryktet at den unge liderlige skapningen merket dette.

Kanskje hadde han likevel misforstått henne. Senere beskriver han nemlig hvordan hun raskt og lett, nesten som en sommerfugl, strøk ham over kinnet og hvisket: --- Tilgi meg. Å tilgi meg, herr … Guldberg. Det var ikke meningen.

Da reiste herr Guldberg seg fort og gikk.

Som barn hadde Guldberg hatt en meget vakker sangstemme. Så langt stemmer alt. Han hatet kunstnere. Han hatet også det urene.

De stive likene husket han som rene. Og de skapte aldri kaos.

Guds storhet og allmakt viste seg i at han hadde utvalgt også de små, ringe, forkrøplede og ringeaktede til sine redskaper. Det var underet. Det var Guds ubegripelige mirakel. Kongen, den unge Christian, kunne virke liten, kanskje sinnslidende. Men han var utvalgt.

All makt var skjenket ham. Denne makten, denne utvelgelsen, var ved Gud. Dette var ikke blitt skjenket de vakre, sterke, lysende; de var de egentlige oppkomlingene. Den ringeste var utvalgt. Det var Guds mirakel. Guldberg hadde forstått det. På sett og vis var kongen og Guldberg deler av det samme mirakelet.

Det fylte ham med tilfredshet.

Han hadde sett Struensee første gang i Altona i 1766, den dagen den unge dronningen ankom dit, på vei fra London til København, før giftermålet. Struensee hadde stått der, bortgjemt i mengden, omgitt av sine opplysningsvenner.

Men Guldberg hadde sett ham: høyreist, vakker og liderlig.

Guldberg selv hadde en gang vokst frem av tapetet.

Den som har vært uanselig, som har vokst frem av tapetet -- den som har gjort det, vet at alle tapeter kan bli forbundsfeller. Det var et rent organisasjonsproblem. Politikk innebar organisasjon, å få tapetet til å lytte, og fortelle.

Han hadde alltid trodd på rettferdigheten, og visst at det onde må knuses av et lite, oversett menneske som ingen for alvor regner med. Det var hans indre drivkraft. Gud hadde utvalgt ham og gjort ham til en edderkoppgrå dverg, for Guds veier var uransakelige. Men Guds handlinger var fulle av list.

Gud var den største politikeren.

Allerede tidlig lærte han å hate urenhet og ondskap. Ondskapen var de liderlige, de som foraktet Gud, de sløsaktige, de verdslige, horebukkene, drankerne. De fantes alle ved hoffet. Hoffet var ondskapen. Derfor hadde han alltid anlagt et smalt, vennlig, nærmest underdanig smil når han sto overfor ondskapen. Lille Guldberg vil nok være med, tenkte de, men han kan ikke. Mangler -- instrument. Vil bare betrakte.

De små, hånlige smilene deres.

Men de burde lagt merke til øynene hans.

Og en gang, pleide han å tenke, kommer kontrollens tid, når erobringen av kontrollen er skjedd. Og da skal det ikke lenger være nødvendig med noe smil. Da skal beskjæringens tid komme, da skal de ufruktbare grenene på trærne skjæres bort. Da skal ondskapen omsider kastreres. Og da skal renhetens tid komme.

Og de liderlige kvinnenes tid skal være ute.

Hva han skulle gjøre med de liderlige kvinnene, visste han imidlertid ikke. De kunne jo ikke beskjæres. Kanskje ville de liderlige kvinnene synke sammen og oppløses i forråtnelse, som en sopp om høsten.

Han likte det bildet. De liderlige kvinnene skulle synke sammen og oppløses, som en sopp om høsten.

Hans drøm var renhet.

Radikalerne i Altona var urene. De foraktet de beskårne og små, og drømte de samme hemmelige drømmene om makt som de hevdet at de bekjempet. Han hadde gjennomskuet dem. De snakket om lys. En fakkel i mørket. Men fra faklene deres strømmet det ikke annet enn mørke.

Han hadde vært i Altona. Det var betegnende at denne Struensee var kommet fra Altona. Paris var encyklopedistenes ormebol, men Altona var verre. Det var som om de forsøkte å sette en brekkstang under verdens hus, og verden gynget og uro og lummerhet og dunster fløt opp. Men den allmektige Gud hadde utvalgt en av sine minste, den mest ringeaktede, ham selv, til å møte Ondskapen, redde kongen og skjære smusset bort fra Guds utvalgte. Og, som profeten Esaias skrev: Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin klædning, kneisende i sin store kraft? -- Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. Hvorfor er din klædning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen? Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med mig; så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme; da sprøitet deres blod på mine klær, og hele min klædning fikk jeg tilsølt. For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsnings-år var kommet; og jeg så mig om, men det var ingen som hjalp; jeg undret mig, men det var ingen som støttet mig; da hjalp min arm mig, og min harme støttet mig; og jeg trådte ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme, og jeg lot deres blod rinne ned på jorden.

Og de siste skulle bli de første, som det sto i Den hellige skrift.

Det var han som var blitt kallet av Gud. Han, den lille øglen. Og en stor frykt skulle komme over verden når den Ringeste og mest Foraktede skulle holde hevnens tøyler i sine hender. Og Guds vrede skulle ramme dem alle.

Når det onde og liderligheten var skåret bort, da skulle han renvaske kongen. Og selv om det onde hadde skadet kongen, skulle han da bli som et barn igjen. Guldberg visste at Christian alltid innerst inne hadde vært et barn. Han var ikke sinnssyk. Og når alt var over, og det av Gud utvalgte barnet var reddet, skulle kongen atter følge ham, som en skygge, som et barn, ydmyk og ren. Han skulle være et rent barn igjen, og en av de siste skulle igjen bli en av de første.

Han skulle forsvare kongen. Mot dem. For kongen var også en av de aller siste og mest ringeaktede.

Men til en vintråkker gis ingen rytterstatuer.

6.

Guldberg hadde vært til stede ved dødsleiet til Christians far, kong Frederik.

Han døde om morgenen 14. januar 1766.

De siste årene var kong Frederik blitt stadig tyngre til sinns; han drakk bestandig, han skalv på hendene og legemet hadde svulmet opp og blitt deigaktig og grått, ansiktet hadde sett ut som en druknets, det var som om man kunne plukke kjøttstykkene av ansiktet på ham, og dypt der inne skjulte øynene seg; de var bleke og utskilte en gul væske som om liket allerede var begynt å gå i oppløsning.

Kongen var også blitt grepet av uro og angst, og krevde alltid at horer skulle dele leie med ham for å minske angsten. Etter hvert som tiden gikk ble flere av prestene som befant seg ved hans side, opprørte over dette. De som var blitt befalt å lese de bønner ved kongens leie som skulle besverge hans angst, gjorde seg derfor syke. På grunn av sin kroppslige slapphet var kongen ikke lenger i stand til å tilfredsstille sine kjødelige lyster; likevel forlangte han at horene som var skaffet fra byen, skulle ligge nakne ved siden av ham. Da mente prestene at bønnene, og da i særdeleshet nattverdsritualet, ble blasfemiske. Kongen spyttet ut Kristi hellige legeme, men drakk dypt av hans blod, mens horene med dårlig skjult vemmelse kjærtegnet hans kropp. Hva verre var, ryktet om kongens tilstand hadde spredt seg blant almenheten, og prestene begynte å føle seg tilsvinet av folkesnakket.

Den siste uken før sin død var kongen svært redd. Han benyttet dette enkle ordet, «redsel», i stedet for «angst» eller «uro».

Brekningsanfallene kom tettere. Den dagen han døde, befalte han at kronprins Christian skulle hentes til hans sykeleie.

Byens biskop forlangte da at alle horer skulle fjernes.

Først hadde kongen lenge i taushet betraktet de omkringstående, som var kammertjenerne, biskopen og to prester, og så med en stemme så eiendommelig fylt av hat at de nesten hadde rygget, ropt at kvinnene en gang skulle være med ham til himmelens rike, mens han håpet at de som nå flokket seg omkring ham, og Aarhus-biskopen i særdeleshet, skulle rammes av helvetes evige pinsler. Kongen hadde imidlertid misoppfattet situasjonen: Aarhus-biskopen hadde vendt tilbake til sin menighet allerede dagen før.

Så hadde han kastet opp, og med møye fortsatt med drikkingen.

Etter en time var han blitt ustyrlig igjen, og ropte på sin sønn, som han nå ønsket å velsigne. Kronprinsen, Christian, var blitt ført inn til ham ved nitiden. Han hadde hatt følge med sin sveitsiske huslærer Reverdil. Christian var seksten år da dette skjedde. Han hadde sett på sin far med forskrekkelse.

Kongen hadde omsider fått øye på ham og vinket ham bort til seg, men Christian var blitt stående som forstenet. Da hadde Reverdil tatt ham i armen for å føre ham bort til kongens dødsleie, men Christian hadde klamret seg til denne sin huslærer og ytret noen uhørlige ord;

leppebevegelsene var tydelige, han hadde forsøkt å si noe, men ingen lyd kom.

--- Kom … hit … min elskede … sønn, hadde kongen da mumlet idet han med en voldsom armbevegelse slo det tømte vinbegeret unna.

Da Christian ikke adlød befalingen, begynte kongen å rope, vilt og klagende; da en av prestene forbarmet seg over ham og spurte om han ønsket noe, hadde kongen gjentatt:

--- Jeg ønsker … for satan … å velsigne det vesle … det vesle … kreket!

Etter bare en kort stund var Christian, nesten uten maktbruk, blitt ført bort til kongens dødsleie. Kongen hadde grepet Christian om hodet og nakken og forsøkt å trekke ham nærmere.

--- Hvordan … skal det gå … med deg, ditt … krek … Etter dette hadde kongen vanskelig for å finne ord, men så fikk han talens bruk igjen.

--- Ditt vesle kryp! Du må bli hard … hard … HARD!!! ditt vesle … er du hard? Er du hard? Du må gjøre deg … usårlig!!! Ellers …

Christian hadde ikke kunnet svare, siden han ble holdt i et hardt grep om nakken og klemt mot kongens nakne side. Nå gispet kongen høyt, som om han ikke fikk luft, men så sa han hvislende: --- Christian! Du må gjøre deg hard … hard … hard!!!, ellers blir du slukt! ellers fortærer … knuser … Så lot han seg synke ned på puten igjen. Nå var det helt stille i rommet. Den eneste lyd som hørtes var Christians heftige hikst.

Og kongen, nå med hodet hvilende på puten og med lukkede øyne, hadde så sagt med svært lav stemme, nesten uten å snøvle:

--- Du er ikke hard nok, ditt lille krek. Jeg velsigner deg.

Gul væske rant ut av munnen hans. Noen minutter senere var kong Frederik den femte død.

Guldberg så alt og husket alt. Han så også hvordan den sveitsiske huslæreren Reverdil tok gutten i hånden, som om den nye kongen bare var et barn, leide ham ved hånden, som et barn, noe som forbauset alle og som senere skulle bli meget omtalt. De forlot værelset slik, de gikk gjennom korridoren, passerte hovedvakten som presenterte gevær og gikk ut i slottsgården. Det var nå midt på dagen, ved tolvtiden, solen sto lavt, lett snø hadde falt i løpet av natten. Gutten hikstet fremdeles hemningsløst og holdt den sveitsiske huslæreren Reverdil krampaktig i hånden.

Midt i slottsgården stanset de plutselig. Mange betraktet dem. Hvorfor stanset de? Hvor var de på vei?

Gutten var spinkel og kortvokst. Hoffet, som hadde hørt nyheten om kongens tragiske og uventede bortgang, hadde strømmet ut i slottsgården. Et hundretalls mennesker sto der, tause og undrende.

Guldberg sto iblant dem, fremdeles den mest uanselige. Han var fremdeles uten egenskaper. Han var nærværende bare med den rett stillingen som lærer for den debile arveprinsen Frederik ga ham; uten annen rett, uten makt, men med vissheten om at store trær skulle falle, at han hadde tiden for seg og kunne vente.

Christian og hans huslærer sto stille, øyensynlig i dyp villrede, og ventet på ingenting. De sto der i det lave solskinnet i borggården, som var dekket av et tynt lag nysnø, og ventet på ingenting mens gutten bare gråt og gråt.

Reverdil holdt hardt i den unge kongens hånd. Så liten Danmarks nye konge var, som et barn. Guldberg kjente en grenseløs sorg ved synet av dem. Noen hadde inntatt den plassen ved kongens side som rettmessig tilhørte ham. Nå gjensto et stort arbeid for å erobre denne plassen. Hans sorg var fremdeles grenseløs. Så ranket han seg. Hans tid skulle komme.

Slik skjedde det da Christian ble velsignet. Samme ettermiddag ble Christian den syvende utropt til Danmarks nye konge.