Livlig om 70-tallet

Tilbakelent og humoristisk om studentliv på 70-tallet.

BOK: Bøker som «Vaya con Dios» er ikke av en slik karakter at de setter den litterære verden på ende. Men de setter deg i godt humør. Og det er ikke dårlig bare det. Anthuns lille roman er snadder for 70-tallsnostalgikere.

Får bank

Især vil nok folk med studentfortid ha sans for den. Har man dertil bodd i et guttekollektiv, er det ikke rent lite å nikke lattermildt gjenkjennende til. At AKP ikke er nevnt med et eneste ord, vil vel de færreste oppleve som et savn - selv om romanen har et motiv med politiske implikasjoner.

Dette knyttes til kolombianeren Gustavo, et av de tre medlemmene av kollektivet. En dag blir han anklaget for et tyveri han ikke har begått. Og som om ikke det er nok, han blir banket opp av to politimenn. Romanens hovedperson, jusstudenten Glenn, gjør hva han kan for å hjelpe sin venn. Han forsøker til og med å bringe sin innflytelsesrike far på banen - uten synderlig hell. Hvordan det hele ender, skal vi la ligge her. Såpass kan røpes at «Vaya con Dios» ikke utgjør noe forsøk på å gjenoppvekke 70-årenes agitatoriske sosialrealisme.

Skumle planer

Vel så viktig er kjærlighetsmotivet, og det er bare løselig knyttet til det politiske motivet. Glenn er en mann med drag på latinske damer - i alle fall én. På en ferietur til Paris blir han kjent med den svarthårete skjønnheten Alicia. Etter det første hektiske møtet lover de hverandre evig troskap. De drar hver til sitt, men opprettholder glødende kontakt pr. brev og telefon.

Etter hvert blir det imidlertid lenger og lenger mellom livstegnene fra Alicia. Glenn legger skumle planer for å fange den skjønne dames oppmerksomhet igjen. Han får Gustavo til å lære seg spansk og planlegger å reise til Sør-Amerika. Han går til og med på dansekurs - og blir en sann danseløve, i alle fall i sine egne drømmeslørede øyne.

I «Vaya con Dios» besynger Anthun studentenes lykkelige dager. Det er en roman om kjærlighet og kjærlighetssorg, om vennskap og mannefellesskap, om musikk og politikk, om fyll og rør, om stive drinker og flate tangoer, om sure sokker og fluelik i lampeskjermen, om ristet brød med brunost og vossakorv med kålrabi - akkompagnert av tidas musikalske helter: Bee Gees, Rod Stewart, Neil Young, Leonard Cohen...

Back to the seventies

Stilen er kvikk og effektiv, med korte setninger, og avsnitt atskilt av blanklinjer. Anthun dveler ikke unødig lenge ved sine poenger, men fyrer dem fortløpende av, lik heksehyl i ei natt full av stjerner. Humoristisk og tilbakelent, men ikke uten en stenk av vemod tar han oss med på en nostalgitrip back to the seventies.

Mistet han sin Alicia, eller hva hun nå måtte hete i virkeligheten? Det skal være usagt. Men som kjent eies kun det tapte evig, og de lovet jo å møtes etter ti år, på samme tid og samme sted - som det heter i slageren. Slutten er kanskje forutsigelig, men ikke mindre riktig av den grunn. Uansett er det bare å henge med. Som medisin mot høstdepresjoner er «Vaya con Dios» langt bedre og ikke minst mer ufarlig enn et helt brett med lykkepiller.