Livløst drama

Livløst drama om familiehemmeligheter og annet grums.

Skam og fortielse, nazisme og arvesynd, bitterhet og forsmådd kjærlighet - dette er sentrale ingredienser i Reidar Thomassens siste roman. Noe minneverdig drama blir det likevel aldri. En middelaldrende og ganske loslitt hovedstadsjournalist, Knut Vikre, får i oppdrag å skrive biografien om en avdød industrieier og samfunnsstøtte i en mindre norsk by. Han blir utpekt av direktørens enke, siden han selv kjente familien i yngre år. Den gang var han hodestups forelsket i datteren i huset, Nina, som siden ble hans livs ulykkelige kjærlighet. Det viser seg snart at gamle fru Ewert har engasjert Vikre av skjulte årsaker, og at det er datteren som er sakens kjerne. Hun har på sin side holdt seg skjult i utlandet i mer enn tretti år, etter opprivende hendelser i ungdommen. Forholdet mellom biografen og direktørfruen dreier seg derfor mer om den mystiske Nina, mens Knut Vikre grubler seg gjennom sin egen patetiske livshistorie. Den fenger verken ham selv eller leseren.

Forfatteren behersker deler av sitt håndverk. I alle fall i teknisk forstand, der fortellingen pendler fram og tilbake i tid og avdekker lag for lag av lumre hemmeligheter. Språket er det heller ikke noe å si på. Verre er det med romanfigurene, som i beste fall må kalles unyanserte. Sant å si er de en sørgelig forsamling med pappfigurer, som gjennomlever sine begredelige skjebner uten minste tilløp til innlevelse. Nina selv er ifølge forfatteren «en redd liten pike som hadde gått seg vill i et goldt, uhyggelig landskap». For leseren framstår hun mest som en bortskjemt bimbo. Når hun så til slutt går fullstendig av hengslene, blir boka plutselig melodramatisk inntil det parodiske. Men det forandrer ingenting. «Nina Ewert» er og blir dessverre et livløst litterært landskap.