Livsbejaende poesi

Lekent og med en aldri så liten dose svart humor.

Her er <a href="http://www.dagbladet.no/litteratur/?type=anm">ukas bokanmeldelser</a>.

Bok: Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris.

Sju har antallet blitt.

Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.

Dikt til Märtha

Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme.

Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.

Livsbejaende poesi

Livskamp

Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:

Jeg er en vanskelig person å ha

som pasient. Særlig for doktor

Parkinson. Jeg forsøker å bære

sykdommen hans, men jeg

mister

den stadig, kaster den fra meg

Livsbejaende poesi

på bakken. Og springer av gårde

glad og lett som en fugl

Å nei du, så lett er det ikke

å slippe fra meg, brummer

Parkinson

Han stanser, plukker opp fra gaten

et stort anfall og legger det over

akslene mine. Bær videre

sier han, og jeg bærer

Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen.

Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling.

Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:

(…) Hun

kommer inn på rommet

mitt og roper, Stein, Stein

Du ikke klatre. Du snart

brekke bein, Jeg ikke sove

Du love, bare tisse flaske

Du sove. Jeg snart reise. Hjem

og sove. Du greie selv. Sove

Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.

Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.

Fragmenter

Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?

Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.

<b>LES OGSÅ:</b>

<li><a href="http://www.dagbladet.no/litteratur/?type=indeks&tag=emneord&string=bokmandag+%2B+boklista">Disse bøkene selger best akkurat nå</a><br /></li>

<li><a href="http://www.dagbladet.no/litteratur/?type=anm">Flere bokanmeldelser</a><br /></li>

<li><b><a href="http://www.dagbladet.no/litteratur">Dagbladet.no/litteratur</a></b><br /></li>