Livsfarlig faktafornektelse

DENNE ADVARSELEN formidles av Didrik Søderlind i Aftenposten 30. mars i en tosiders omtale av jødeutryddelsen og Auschwitz. Flertallet av de som omkom i Auschwitz var jøder, men Auschwitz er et viktig symbol for det makabre drapsmaskineriet som rammet flere folkegrupper. Disse fortjener også vår oppmerksomhet og empati, men de glimrer med sitt fravær i Søderlinds artikkel. Der refereres det kun til andre «uønskede individer»(nazistenes betegnelse). Men hvem var disse andre? Det kan virke som om få har brydd seg med å telle antall drepte sigøynere. Anslaget varierer fra en halv til to millioner. Nazistene planla å spare livet til mindre enn ti av dem. Disse ville de sette i bur til offentlig beskuelse. Hvor mange homofile ble slaktet? Hvor mange utviklingshemmede? Tyske afrikanere?

Da Oslo markerte 60-års dagen for frigjøringen av Auschwitz, var sigøynerne i utgangspunktet ikke invitert. Erna Solberg måtte trumfe gjennom at deres skjebne skulle være en del av minneprogrammet. De homofile hadde ingen representant, og ble nevnt kun én gang. Gufs gikk gjennom oss da vi opplevde at flere trakk seg vekk fra arrangementet da sigøynernes representant inntok talerstolen. Skal vi fortsette å bare demonisere enkeltaktører og skylde på en enkelt ideologi, eller bør vi også lokalisere den delen av menneskesinnet som nærer rasistiske og menneskefiendtlige holdninger, uansett hvem de rammer?

LIKEGYLDIGHET til eller fornektelse av historien er alarmerende, også når den rammer andre av nazistenes ofre. Dessverre er fortielsen av de andre offergruppene blitt en sørgelig tradisjon.