Livsfarlig samrøre

Ekte humanitær hjelp skal utelukkende baseres på menneskers behov. Natos forsvarsstrategi i Afghanistan visker imidlertid ut skillet mellom de nøytrale humanitære aktørene og de ikke-nøytrale militære aktørene. Strategien begrenser det humanitære rom. De militære styrkene har sin helt klare strategiske og militære målsetting. Når de humanitære organisasjonene blir sett på som en del av den internasjonale okkupasjonsstyrken, blir de en del av skyteskiva, og mulighetene til å redde liv blir færre. Til sist er det de som trenger hjelpen mest, sivilbefolkningen, som lider.

Genèvekonvensjonen av 1949 skal sikre at sivile, som ofte er de mest sårbare ofre for kriser og konflikter, får livreddende humanitær hjelp. Hjelpen skal være upartisk og utelukkende gis etter behov. Den skal være nøytral, aldri favorisere noen parter i en konflikt, og den skal være uavhengig av politiske, økonomiske, religiøse og militære målsettinger. Skillet mellom stridende og ikke-stridende skal være tydelig, og den okkuperende makt har plikt til å respektere folks rett til humanitær assistanse. Okkupasjonsmakten plikter å gi den humanitære hjelpen fritt spillerom.

FORSVARSSJEF Sverre Disens redegjørelse for Forsvarets strategi i Afghanistan ble lagt fram på et seminar i februar og er gjengitt på Forsvarets nettsider. Han understreket flere ganger at sivil og militær innsats utgjør en samlet strategi. Hans egne ord beskriver tydeligst Forsvarets brudd på Genèvekonvensjonene:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«De militære maktmidlene utgjør skjoldet, mens den sivile, økonomiske og humanitære innsatsen utgjør sverdet […] de sivile bidragsyterne må finne seg i å utgjøre en brikke i den overordnede plan.» Forsvarssjefen ser for seg «en stab med utstrakt kommandomyndighet, også over de sivile ressursene.»

I det samme seminaret illustrerte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hensikten med strategien på følgende måte: «Hvis ikke den vanlige borger i Afghanistan får tak over hodet og mat på bordet, risikerer vi at befolkningen vender seg mot oss.»

I tillegg publiserer Forsvaret jevnlig artikler fra Afghanistan-kontingentens arbeid hvor norske frivillige organisasjoners arbeid nevnes sammen med den militære innsatsen.

Dette er helt uakseptabelt. Forsvarets og regjeringens sammenrøring er i strid med Genèvekonvensjonen, og omgjør det humanitære rom til en del av slagmarken. Disens uttalelser tyder på at han ikke forstår grunnprinsippene i Genèvekonvensjonen. Begrepet «humanitær» skal ikke misbrukes til å beskrive hjelp eller gjenoppbygging som blir utført for å oppnå politiske mål.

Humanitær bistand skal overhodet ikke ha andre mål enn å avhjelpe nød. Det er en medmenneskelig handling, ikke en politisk handling.

For Leger Uten Grenser utgjør nøytralitet, uavhengighet og upartiskhet ryggraden i vårt mandat. Disse grunnprinsippene verken kan eller vil vi gå på akkord med. Å bli oppfattet som upartisk og nøytral er en forutsetning for vår sikkerhet i felt. Blir det sådd tvil om vår upartiskhet eller vår nøytralitet, settes liv i fare, og vår mulighet til å drive nødhjelp begrenses.

Leger Uten Grenser har vært ute av Afghanistan siden 2004, da fem av våre medarbeidere ble drept, blant dem en norsk lege. Leger Uten Grenser har av sikkerhetshensyn ennå ikke etablert nye prosjekter i Afghanistan, til tross for at vi vet at behovene er store. Men vi leter stadig etter et gjenværende rom for nøytrale aktører.

I 2004 var sammenblandingen total da NATO-fly slapp matpakker parallelt med bomber, spesialstyrker gikk i sivile klær og det ble truet med stopp i humanitær hjelp dersom befolkningen ikke samarbeidet og ga opplysninger om Taliban og al-Qaida. Det som i realiteten er en krig, blir presentert som en humanitær operasjon, og nødhjelp blir brukt for å nå politiske og militære mål.

I det 21. århundret har krigens lover – Genèvekonvensjonene – blitt underminert under dekke av at alle midler må tas i bruk i krigen mot terror. Doktrinen hvor alle «enten er med oss eller mot oss» gir ikke rom for nøytralitet.

Å se på humanitær innsats som en del av den militære strategien er en tendens i nyere militær tenkning i hele den vestlige verden. Tre begreper som i den seinere tid har gjort sin inntreden, illustrerer dette.

Begrepet «force multiplier» ble brukt av USAs daværende utenriksminister Colin Powell for å beskrive de vestlige bistandsbidragene ved invasjonen i Afghanistan i 2002. Begrepet vitner om en total mangel på forståelse av Genèvekonvensjonens prinsipper. Det store sivile hjelpeapparatet blir sett som et bidrag til å oppnå egne mål med krigføringen.

Likeledes indikerer begrepet «force protector» at humanitære aktører er ment å beskytte de militære. Tanken er at de humanitære organisasjonene gjennom sin bistand skaper en positiv holdning blant sivilbefolkningen, og at de militære styrkene dermed i mindre grad blir utsatt for angrep. I praksis kan det ofte være det motsatte som skjer. De sivile aktørenes troverdighet ødelegges, og de utsettes for fare. Siden 2001 har bistandsorganisasjoner både i Afghanistan og andre steder blitt utsatt for flere angrep enn tidligere.

Et tredje begrep som brer om seg blant de militære, er «psychological operations». Dette er militære operasjoner som inkluderer distribusjon av humanitær bistand til sivile. Den norske PRT-styrken (Provincial Reconstruction Team) i Meymaneh er en slik styrke. Statssekretær i Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide kommenterer til Ny Tid i april at PRT-styrkens «fremste oppgave er å stabilisere område for område, også gjennom å drive tradisjonell nødhjelp og utviklingshjelp, som utdeling av matvarer og bygging av skoler.»

I felt må militært personell tydelig framstå som militære, ellers betaler humanitære organisasjoner og nødlidende befolkningsgrupper prisen.

Forsvarssjefens sammenblanding er rett og slett livsfarlig. Ordet «humanitær» må ikke brukes om hjelp som gis for å vinne hjerter og sinn («hearts and minds»), eller om gjenoppbygging som er del av et politisk og militært prosjekt.

Humanitær hjelp må alltid være nøytral og upartisk, bare rettet mot å redde liv og lindre nød. Den må aldri bli en del av et politisk prosjekt. Da uthules begrepet «humanitær», og det mister sin mening. Slikt misbruk av begrepet skaper et uryddig landskap hvor de faktiske humanitære organisasjonene ikke får gjort sitt arbeid, og til sist blir sivilbefolkningen lidende.