Problemet i Hellas er korrupsjon og mangel på tillit. EUs kuttpolitikk vil bare forsterke problemene, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jacques Demarthon/AFP
Problemet i Hellas er korrupsjon og mangel på tillit. EUs kuttpolitikk vil bare forsterke problemene, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jacques Demarthon/AFPVis mer

Livsfarlig slankekur

Hellas må få rom til å håndtere det underliggende problemet, mangelen på tillit.

Kommentar

Etter grekernes nei i folkeavstemningen om avtalen fra EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ESB) er sannsynligheten stor for at Hellas enten må forlate eurosonen eller godta tøffe innstramminger.

Det vil verken være til det beste for Hellas eller EU, men et resultat av EU-ledernes prioritering av egeninteressen.

Sett fra Norge er det lett å tro at de foreslåtte innstrammingene av en oppblåst offentlig sektor vil virke gunstig på den greske økonomien. Innfør pensjonsreform, øk forbruksskatten, selg unna statlige bedrifter og kutt i offentlig sløseri, slik EU foreslår.

Men zoomer vi inn på Hellas ser det ganske annerledes ut. For Hellas virkelige problem ligger i Europas verste forekomst av korrupsjon og en fullstendig mangel på tillit, noe som resulterer i at folket ikke betaler skatt. Hellas trenger reformer, men kuttpolitikken vil bare forsterke de underliggende problemene.

Hellas har allerede prøvd EUs medisin. Etter at finansmarkedene snudde ryggen til Hellas etter finanskrisen i 2008 har IMF, EU og ESB i to omganger overtatt store deler av Hellas' gjeld. Denne selvskadende manøveren innebar å ta all risiko framfor å la private banker bære tapene.

Som betingelse for overtakelsen av lånene har Hellas gjennomført reformer og kuttet i offentlige budsjetter. Det har gitt en bedre balanse mellom inntekter og utgifter, men har samtidig bidratt til at økonomien er redusert med en fjerdedel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konsekvensen er blant annet skyhøy arbeidsledighet, at store deler av befolkningen lever under fattigdomsgrensa og en stigende selvmordsrate. Det er urovekkende nok mer av samme medisin som foreslås for å få orden på den greske økonomien.

Det er for det første dårlig økonomisk politikk. Med all sannsynlighet vil ytterligere kutt bare kvele den lille veksten Hellas har opplevd. Kall innsikten keynesianisme, eller kall det common sense.

Men verre er det at det trolig bare vil forsterke korrupsjonen og skatteunndragelsene, som fikk Hellas dit de er i dag. Korrupsjonsforsker Bo Rothstein mener Hellas befinner seg i en «sosial felle». Hvis du ikke tror naboen betaler skatt eller myndighetene gir deg gode tjenester tilbake for pengene, vil du være varsom med å bidra med ditt.

Det er vanskelig å komme seg ut av denne fellen, men utdanning, en omfattende velferdsstat og likestilling er blant faktorene vi finner igjen i land med høyere tillit.

En politikk som går ut på å sparke offentlig ansatte, levere dårligere og færre tjenester til innbyggerne, og redusere lønninger over hele linja, vil med all sannsynlighet virke motsatt. Med lavere lønninger og dårligere tjenester svekkes viljen til selv å bidra.

Det kan kanskje virke rettferdig å la grekerne ta ansvaret for sin egen misere. Men det er verken ønskelig eller mulig. Gjelden er på 180 prosent av BNP og Hellas er på ingen måte i stand til å nedbetale gjelden, verken på kort eller lang sikt. Det er heller ingen kortsiktige grep Hellas kan gjøre som vil endre på det.

Hellas trenger det samme som EU, nemlig et lederskap som evner å tenke langsiktig. Hellas trenger tilgang på kreditt, uten renter eller jevnlige tilbakebetalinger. På lengre sikt må deler av gjelden slettes, slik Tyskland selv nøt godt av etter andre verdenskrig.

Hvis briter, franskmenn og grekere kunne glemme tyskernes forferdelige herjinger under krigen, burde tyske skattebetalere kunne se bort fra økonomisk rot fra greske regjeringer. Det er en vei Europa med hell har forsøkt før, og det er uansett eneste mulighet for at skattebetalerne får tilbake noe som helst.

Det vil riktignok kunne føre til liknende krav fra andre EU-land som allerede har tatt store kutt og fortsatt har stor gjeld. Det bør imidlertid være en byrde EU er villig til å bære. Kostnadene de søreuropeiske landene er påført i dag er i stor grad et produkt av EUs prestisjeprodukt, euroen. Det er bare rimelig at EU-landene solidariserer kostnaden etter at de selv har nytt godt av gevinsten.

Flere EU-land er nok redde for hva «kommunistene» i Syriza og andre land vil finne på. Men den økonomiske situasjonen er nå så prekær at det er liten grunn til å forvente at grekerne ikke vil gjøre sitt beste for å få skikk på egen økonomi om de får et nødvendig pusterom.

Med tanke på den manglende suksessen til den rådende politikken, vil det også være viktig å se alternativ krisepolitikk i praksis. Det kan vi lære av.

Skal EU overleve som politisk og økonomisk union er den nødt til å vise at det kan håndtere en økonomisk nedgang. Det krever at Tysklands forbundskansler Angela Merkel evner å skue utover Tysklands kortsiktige interesse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook