Livsfragmenter

Greie og upretensiøse tekster i et knapt og konsist språk. Les første kapittel!

Livet passerer revy i Thorvald Steens «Luftskipet», en bok i miniformat med en rekke snapshots fra barndom til moden alder, i alt 11 med en størrelse fra et par sider og opp til ti. Formen er knapp og konsis, minimalistisk om man vil, med enkle formuleringer og korte setninger. Alle er jeg-fortellinger, og jeg-personen synes å være én og den samme, en nær slektning av forfatteren selv, må man vel formode. En navngitt samboer opptrer også i flere av tekstene - som reisefølge og sparringpartner.

Oppvekst

I den første og korteste teksten får vi vite hvordan jeg-personen ble unnfanget, på vei over Atlanteren i en lugar på M/S «Oslofjord». I den siste tar jeg-fortelleren avskjed med sin mormor etter en begivenhetsrik tur i Frognerparken. I de mellomliggende befinner vi oss som oftest i Oslo med et par avstikkere til bl.a. Pisa og Jerusalem. Oppvekstnovellene handler bl.a. om skihopp og fotball, om brustne drømmer og angst for det fremmede. En av de beste tekstene handler om en guttunge som blir tilbudt ly i bølgeblikkskuret til en uteligger etter at gjengen på løkka er blitt overrasket av et regnskyll.

På bussen

Flere av tekstene er preget av uro og vemod. Det gjelder især de som omhandler samliv og forholdet til eldre slektninger, men det som måtte likne en underliggende fortvilelse, holdes i sjakk av en mild og underfundig humor. «Luftskipet» er skrevet av en mann som har levd noen år, og som her synes å ha funnet fram til den balansen som vandringen på livets stramme line krever. Typisk for stilen og holdningen er slutten på en tekst der jeg-fortellerens livsledsagerske har tatt ham til Pisa for at de sammen skal få se det skjeve tårn som fungerer som et slags bilde. På ham? Eller på deres forhold? «Jeg prøvde å kysse henne. Hun så til siden. Hun begynte å gråte igjen. Jeg ville så gjerne si noe. - Vi har i alle fall hverandre. Det var min stemme.»

Jeg-fortelleren i «Luftskipet» er et sympatisk bekjentskap, og novellene er greie, upretensiøse tekster, skrevet av en forfatter som kan sitt håndverk. Ikke mer, heller ikke mindre. Velegnet til nattbordet eller til å lese i bussen på vei til by'n.