Livsklemma

Ingen trær vokser inn i himmelen. Heller ikke småbarnsforeldre.

MED UNDRING

har jeg lest avisenes debattsider de siste ukene. Aftenpostens utmerkede psykolog, Sissel Gran, har vekket landets småbarnsforeldre til høylytt diskusjon om tidsklemma, denne leie skruen som rett som det er får seg en omdreining eller to gjennom livets mange faser. Og i TV-studio sitter godt utdannede unge mennesker og forteller at de gruer seg til å forlate sine småbarn etter inntil tre år i hjemmet, med kontantstøtte, for å gå tilbake til interessante oppgaver i arbeidslivet. De ber om forståelse for at noen foretrekker å bli værende hjemme. Eller forståelse for hvordan det verker i skyldfølelsen når noen, fortrinnsvis kvinner, velger lønnsarbeid. Eller, gud hjelpe meg, forståelse for at den som velger å få barn må ta konsekvensen av sine valg og innse at heretter blir det mindre tid til trening og annet sosialt liv. De leter sågar etter noen å skylde på. Staten eller arbeidslivet - eller kan det være mor?

TILGI EN

forhenværende småbarnsmor at hun blander seg i koret, men jeg føler en akutt og intens trang til å minne unge foreldre som oppdager at de må innfri til dels høye krav både ute og hjemme, at det som har rammet dem faktisk er selve livet. Og enda verre: Vi har ingen garanti for at det blir bedre. Heldigvis har dagens småbarnsforeldre en av verdens beste velferdsordninger med betalt fødselspermisjon inntil et helt år. Heldigvis begynner det å bli stadig vanligere at fedre tar ut sin del av permisjonen. Barnehagedekningen blir bare bedre. Og fortsatt pågår kjønnskampen mellom foreldre som i begynnelsen av et samliv må forhandle og krangle seg fram til en likestilt arbeidsfordeling. Det er som det skal være, og travlest er enslige mødre, etter hva jeg har erfart som datter av en skilt mor i full jobb.

TIDSKLEMMA

leste jeg om første gang i boka «Scenarier 2000», redigert av statsviteren Terje Osmundsen. Allerede på midten av 80-tallet spådde altså samfunnsforskerne at kvinnenes deltakelse i yrkeslivet ville få konsekvenser rundt tusenårsskiftet når omsorgen for barn, syke og gamle måtte settes ut til profesjonelle og dessuten fordeles likt mellom mann og kvinne i hjemmet. Ingen bombe, spør du meg. Men jeg syntes det var en rimelig pris å betale for økonomisk selvstendighet og muligheten for en interessant jobb. Etter mer enn tretti år i arbeidslivet har jeg også rukket å gjøre den erfaring at livet også er urettferdig, skuffende og direkte jævlig, uten at jeg har funnet noen andre som vil påta seg ansvaret for at livet mitt går sin gang.

HØYE FORVENTNINGER

får skylda for at unge foreldre sliter seg ut underveis mot toppjobben, leser jeg. La meg derfor advare mot å forveksle livet med å mestre alt. Sannheten er at livet er en sammenhengende prøvelse. Og til slutt dør du av det. Nei, jeg tuller ikke.