Livskvalitet og egennytte

Tilbudet av livskvalitetsforbedrende behandling i helsevesenet vil øke, men regjeringen vil ikke at det offentlige skal betale. Hva slags sosiale virkninger får det?

Fra 1. januar i år dekker ikke lenger det offentlige helsevesen i Norge kostnadene til sterilisering for å forebygge svangerskap. Både kvinner og menn må betale operasjonen selv. Ikke nok med det. Assistert befruktning, det som går under betegnelsen prøverørsbefruktning, dekkes heller ikke av det offentlige lenger.

Begrunnelsen er at disse behandlingsformene strengt tatt ikke er å anse som medisinsk indiserte. Det dreier seg ikke om sykdomstilstander i vanlig forstand. Derfor må publikum selv betale gildet. Det er ikke et offentlig anliggende, slik regjeringen ser det.

Det pussige er at ikke svangerskapsavbrudd også gjøres til et egenfinansiert behandlingstilbud. Selvbestemt abort kan neppe sies å være en medisinsk indisert behandling. Egenbetalingen kunne bli en måte å få ned aborttallene på. De velstående kvinnene kunne betale for sine aborter, de som ikke hadde råd til det, fikk føde sine barn, og adoptere dem bort, så slapp man å adoptere barn fra utviklingslandene.

Dyrere

Når det gjelder sterilisering av menn, er kostnadene ikke dramatisk høye. Det blir straks dyrere for kvinner å la seg sterilisere, for ikke å snakke om assistert befruktning, hvor man raskt kan komme opp i 75000- 100000 før man er så heldig, i beste fall, å sitte igjen med en lenge etterlengtet unge.

Hvilken sosial og moralsk konsekvens skal man trekke av denne utviklingen, som regjeringen står bak? For det første den elementære erkjennelsen at det er leit, for ikke å si dumt, å ha så begrensede økonomiske midler tilgjengelig at man ikke kan makte å betale en steriliseringsoperasjon, eventuelt assistert befruktning.

Heldige er de som tjener så bra at de kan sette til side sparepenger i påkommende tilfelle. Med andre ord, det gjelder å posisjonere seg slik her i livet at man sikrer seg en best mulig betalt jobb. Dette med solidarisk lønnspolitikk, ja, solidaritet overhodet, får komme i annen rekke, når man har sikret seg selv og sin familie en best mulig økonomisk plattform. Hva som tjener meg og min familie best, blir det overordnede og styrende prinsipp.

Muligheter

Steriliseringsoperasjoner og assistert befruktning er bare begynnelsen på en egenbetalingspraksis som bare vil øke i takt med medisinsk-teknologiske fremskritt. Det vil etter hvert melde seg en rikholdig portefølje av muligheter, hvor behandling av hensyn til livskvalitet vil bety langt mer enn det som strengt tatt er nødvendig av medisinske og helsemessige hensyn.

Det vil bli stadig dyrere for det offentlige å dekke utgiftene til denne portefølje av livskvalitetsforbedrende medisinske teknologier. Dermed vil begrunnelsen for egenfinansiering tilta. Det vil oppstå økende kløfter i befolkningens mulighet til å dra nytte av mange av landevinningene. Klasseforskjellene vil bli mer uttalte.

De som har penger, vil kunne kjøpe seg tjenestene for å sikre seg den livskvalitet de mener de har krav på. Får de den ikke her i landet, kan de dra til utlandet og kjøpe den der. Internett og solide referansekontakter her i landet vil gjøre slike utenlandsbesøk til gode alternativ. Det er leit for dem som ikke har pengene, de får nå klare seg som best de kan.

Reserve

De fremsynte vil forstå nødvendigheten av å tjene solid for å kunne legge seg opp en reserve, det være seg til eget, til barnas eller barnebarnas bruk i påkommende tilfelle, når livskvalitetsbehovet melder seg. Dekkes ikke behovene av den offentlige finansiering, får man ordne seg så godt man selv kan.

Den sosiale og moralske konsekvens av regjeringens beslutning om egenfinansiering av typer helsetjenester som preventiv sterilisering og assistert befruktning, er en vektig stimulator for posisjonerings- og egennyttetenkningen. Det er kanskje god Høyre-politikk, men hvor god KrF-politikk er det?