Livslang læring

Norske myndigheter var trolig mer forutseende enn de selv visste da kompetansereformen ble vedtatt i 1999, skriver Torild Nilsen Mohn og Ingun Th. Braanaas.

AKSJEKURSEN synker. Hafslund må innskrenke. Jordan flytter produksjonen til utlandet. Sykehusene må spare. Arbeidsledigheten øker.

Livet er ikke lenger verken trygt eller godt for mange arbeidstakere. Basiskunnskap, lang ansiennitet og god kjennskap til bedriften holder ikke lenger.

Omstilling, fusjoner, ny teknologi og nye arbeidsoppgaver skaper et krevende arbeidsmarked. Så norske myndigheter var trolig mer forutseende enn de selv visste da kompetansereformen ble vedtatt i 1999. Reformen spikrer fast arbeidstakernes rett til kvalifiserende etterutdanning og gir dem muligheter til å mestre et arbeidsmarked få tenkte på for tre år siden. Den sikrer at voksne med loven i hånd kan kreve gratis grunnskoleopplæring eller opplæring på videregående skoles område, tilpasset sitt nivå og behov. Hvis de ønsker seg inn på høgskole eller universitet, men mangler studiekompetanse, kan de søke på grunnlag av realkompetanse, det vil si livs - og arbeidserfaring.

Den åpner for utstrakt bruk av arbeidsplassen som læringsarena. Uten å forlate sykehjemmet kan ufaglærte omsorgsarbeidere få opplæring i arbeidstiden, direkte på arbeidsplassen.

Da reformen ble vedtatt for tre år siden, var det ganske enkelt for de fleste å få seg jobb. Utdanning var bare heft for ungdomskull som kunne gå rett fra videregående skole inn i godt betalt arbeid, enten det var ved en datamaskin eller på en byggeplass. Arbeidsmarkedet var åpent for alle med en viss porsjon selvtillit og ledig arbeidskapasitet. De som hadde fast arbeid, satt trygt i sine stillinger med utsikt til gode pensjoner.

I den situasjonen ble kompetansereformen en lite påaktet, til dels godt bevart hemmelighet både for arbeidsgivere og arbeidstakere flest.

ARBEIDSMARKEDET har endret seg. Ved utgangen av oktober var det 76800 arbeidsledige, og antallet øker for hver dag som går.

I denne situasjonen kan kompetansereformen være et viktig virkemiddel både for å bevare og å øke verdiskapningen i arbeidslivet. Men det forutsetter at både arbeidsgiverne, arbeidstakerne og deres organisasjoner får korrekt informasjon om muligheter og rettigheter i reformen.

I en større artikkel for et par uker siden vurderte Dagbladet reformen i lys av en ny levekårsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Undersøkelsen viser blant annet at de aller fleste arbeidstakere fremdeles har fast arbeidstid og fast arbeidsplass. Bare 6 prosent har hjemmekontor, og bare halvparten jobber i team eller grupper. Dette viser, ifølge Dagbladet, at kompetansereformen er «totalt mislykket»! For en merkelig kobling - for ikke å si kortslutning! Kompetansereformen var jo aldri ment å skulle få alle arbeidstakere inn i prosjektarbeid. Heller ikke var hensikten at alle arbeidsplasser skal organiseres etter Telenor-prinsippet, det vil si ansatte på vandring rundt i kontorlandskapet med arbeidsplassen under armen.

Årsaken til Dagbladets kortslutning kan være at kompetansereformen til nå har levd et aktivt, men stillferdig liv i arbeidslivet, utenfor medienes søkelys. Det er i så måte typisk at Dagsavisen i en artikkel om rekordhøy ledighet gjengir en liste med Aetats råd til nye arbeidsledige, uten å nevne de rettighetene og mulighetene som ligger i kompetansereformen.

MOT HVILKE MÅL skal vi så vurdere om reformen er vellykket eller mislykket? Det er flere muligheter, for reformen har flere mål.

Ett mål er å sikre voksne rett og mulighet til grunn- og videregående skole. Riktig nok er det ikke overveldende mange som til nå har benyttet seg av denne retten. Men en kan vanskelig påstå at det er mislykket at grunnleggende utdanning er blitt en lovfestet rettighet for alle, som de kan benytte seg av når det passer og de er motivert for det.

Et annet mål er at erfaring fra et langt yrkesliv skal gi uttelling på linje med skoleutdanning. Det betyr at betalt eller ubetalt arbeid, kurs, skole, fritidsaktiviteter og organisasjonsarbeid blir godkjent som en del av en videregående utdanning. På den måten kan voksne få studiekompetanse eller fagbrev uten å måtte starte forfra på skolebenken. Ett eksempel kunne vi lese om i Aftenposten, som hadde et større oppslag om en sveiser med 19 års erfaring. Han kan faget sitt, men har til nå ikke hatt papir på det. Nå får han fagbrev som sveiser på grunnlag av realkompetanse. Noen kommer til og med direkte inn på høgskole med realkompetanse. Og en fersk undersøkelse fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) viser at studentene med realkompetanse klarer seg like bra og i enkelte fag faktisk bedre enn studentene med generell studiekompetanse.

ET TREDJE MÅL med reformen er å skape nye læringsarenaer. Det betyr for eksempel at arbeidstakere kan få opplæring direkte på arbeidsplassen. Gjennom kompetanseutviklingsprogrammet (KUP) er 600 prosjekter i gang med å utvikle og teste nye modeller for læring i arbeidslivet. To eksempler:Lillestrøm bo- og behandlingssenter fikk for to år siden 120000 kroner til å utvikle et opplæringsprogram på video slik at ufaglærte omsorgsarbeidere kunne få opplæring i arbeidstida. Opplæringsvideoen er nå i bruk på 150 institusjoner og opplæringssteder. I Hakon-gruppen får ansatte med lese- og skrivevansker lesetrening og skriveopplæring, etter et opplegg som er under utvikling, med støtte fra KUP.

Hvert prosjekt gir merverdi for flere. Reformen er ikke bare for individet. Den gir også næringsutvikling bedre vilkår.

KOMPETANSEREFORMEN slår fast voksne arbeidstakeres rett til systematisk livslang læring. Det er selvsagt viktig for den enkelte arbeidstaker, som får følge med på det nye som skjer innen sitt yrke. Det er også viktig for den enkelte bedrift, som kan utdanne arbeidskraften de har direkte på arbeidsplassen. Og det er viktig for det norske samfunnet, som nå består av en befolkning med stadig høyere gjennomsnittsalder, og hvor den store bekymringen ser ut til å være hvordan de små ungdomskullene skal klare å forsørge stadig flere eldre. I tillegg er det en tendens til at voksne forsvinner fra arbeidsmarkedet lenge før pensjonsalder, blant annet fordi de ikke lenger har den kompetansen som arbeidet krever.

Kompetansereformen åpner for et lenger og mer oppdatert yrkesliv, der arbeidet ikke blir en belastning, men en stadig utfordring og kilde til fornyelse.

Kompetansereformen har vært virksom i mindre enn tre år. Utdanning og utvikling av nye opplæringsmetoder og nye læringsarenaer er prosesser som tar tid. Nye læringsverktøy skal prøves ut, justeres og settes i arbeid på nye steder. Det er likevel ingen tvil om at mange enkeltpersoner allerede har fått økt sin kompetanse som følge av kompetansereformen. Og flere vil det bli, etter hvert som undervisningsproduktene blir spredd rundt om på arbeidsplassene. Samtidig har utallige bedrifter fått oversikt over hvilken kompetanse som faktisk ligger i bedriften i form av erfaring og uformell kunnskap.

AKTIVITETEN knyttet til de forskjellige prosjektene viser at dette er en meget vellykket reform, som i stadig større grad vil komme samfunnet til nytte gjennom bedre kvalifisert arbeidskraft. Dagpengeutbetalingene nærmer seg åtte milliarder kroner. Nå etterlyses tiltak for å få folk i arbeid. Kompetansereformen er klar til bruk.

Den videre hovedsatsingen må foregå lokalt, i den enkelte kommune og på den enkelte arbeidsplass. Partene i arbeidslivet, kommuner og fylkeskommuner må se det som sitt ansvar å informere arbeidstakerne om de rettighetene og mulighetene som reformen gir. I tillegg må forholdene legges til rette for kompetansehevende tiltak på den enkelte arbeidsplass.

Reformen er en voksen reform. Den er framsynt. Retten til systematisk livslang læring for voksne arbeidstakere er en forutsetning for å sikre videre verdiøkning i et samfunn der ungdom er i ferd med å bli mangelvare.