KRENKER MENNESKERETTIGHETENE: «Å nekte mennesker å gi hverandre et privat løfte om troskap innenfor det livssynssamfunn de tilhører, krenker flere grunnleggende menneskerettigheter», skriver artikkelforfatterne.  Illustrasjonsfoto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
KRENKER MENNESKERETTIGHETENE: «Å nekte mennesker å gi hverandre et privat løfte om troskap innenfor det livssynssamfunn de tilhører, krenker flere grunnleggende menneskerettigheter», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Livssynsreform eller stille revolusjon?

Flertallet i livssynsutvalget går inn for så dyptgripende endringer at det likner en stille revolusjon dersom alle gjennomføres. Avskaffelse av kirkelig vigselsrett er én slik endring.

«Livssynsutvalget» leverte mandag en rapport som gir viktige innspill til hvordan norsk livssynspolitikk kan bli mer i samsvar med prinsipper om ikke-diskriminering og trosfrihet. Men enkelte av forslagene fra flertallet i utvalget kan i praksis utfordre nettopp disse prinsippene. Blant annet foreslår de at trossamfunn - inkludert Den norske kirke - skal miste retten til å vie par som ønsker å gifte seg.

Utvalgets flertall synes å frykte blant annet at trossamfunns vigselsrett kan tolkes som en statlig anerkjennelse av trossamfunnets forskjellsbehandling av homofile i forbindelse med ekteskap, eller av at kvinner i enkelte slike trossamfunn har svakere beskyttelse internt ved skilsmisser. Men det er tvilsomt om den ordningen utvalgets flertall foreslår vil gi noe bedre vern om rettighetene til kvinner og homofile.

Folk kan i dag selv velge selv om de vil gifte seg borgerlig eller om de vil inngå ekteskapet innenfor en livssynsramme. Borgerlig ekteskap innebærer at det er en offentlig ansatt, gjerne en dommer, som utfører selve vigselshandlingen der ekteskapet inngås. Fra 2009 har likekjønnede par hatt samme rett til å inngå borgerlige ekteskap i Norge.

Ekteskap som inngås i Den norske kirke og andre trossamfunn, har i dag både en religiøs side og en sivil eller offentligrettslig side. Når et par sier «ja» til hverandre, vil dette for mange av dem først og fremst ha en personlig og livssynsmessig betydning. Men når presten så erklærer at de er «rette ektefolk», er paret i samme øyeblikk også gift i lovens forstand. Utvalgsflertallet foreslår altså at de som vil gifte seg for eksempel i en kirke, nå først må gifte seg borgerlig og deretter få en velsignelse i kirken.

Det er imidlertid i dag en del mennesker som inngår «religiøse ekteskap» innenfor rammen av trossamfunn som ikke har myndighet til å gi ekteskapet rettslig status etter norsk lov. Dette kan være fordi trossamfunnets medlemmer ikke ønsker en slik anerkjennelse av de religiøse ektepaktene med de rettigheter og plikter det innebærer. Eller det kan være fordi trossamfunnet ikke oppfyller de krav staten stiller til å utøve slik myndighet. Dette er like fullt ekteskap som oppleves som helt reelle av både dem som inngår ekteskapet, deres familier og trosfeller.

Frankrike har innført et forbud mot slike religiøse ekteskap som inngås før paret er borgerlig viet. Men ikke alle par ønsker borgerlig vigsel. Å nekte mennesker å gi hverandre et privat løfte om troskap innenfor det livssynssamfunn de tilhører, krenker flere grunnleggende menneskerettigheter: retten til privatliv, retten til å gifte seg og religions- og livssynsfriheten.

FNs menneskerettighetskomité har blant annet slått fast at trossamfunn har rett til å gjennomføre vielser og andre religiøse ritualer slik at medlemmene kan gifte seg i samsvar med egen livssynsoverbevisning.

I en del slike rent religiøse ekteskap er særlig kvinners like rett til skilsmisse truet. Dette er en menneskerettslig utfordring som vi alle - også staten - må ta på alvor. Men forbud mot religiøse ekteskap er ikke svaret. Det er både prinsipielt feilslått og umulig å håndheve i praksis. Det vil være verken ønskelig eller mulig at staten overvåker enkeltpersoner og trossamfunn og sjekker at de ikke gjennomfører ekteskapsritualer.

KRONIKKFORFATTER: Ingvill Thorson Plesner
KRONIKKFORFATTER: Ingvill Thorson Plesner Vis mer

Vi håper og tror at utvalgsflertallet ikke går inn for et slikt eksplisitt forbud mot rent religiøse ekteskap. Men de diskuterer ikke hvilke konsekvenser forslaget om å frata trossamfunn vigselsretten vil ha for slike religiøse ekteskap uten offentlig status. Å frata trossamfunn den formelle vigselsretten vil nemlig ikke føre til at praksisen med religiøse ekteskap innenfor trossamfunn opphører, tvert om vil den etter all sannsynlighet bli mer utbredt. For ikke alle vil ønske seg en statlig ekteskapsinngåelse. Vi må derfor se etter andre virkemidler dersom vi ønsker å styrke kvinners stilling i forbindelse med skilsmisser innad i trossamfunn.

Tilsvarende vil det ikke nødvendigvis styrke homofiles stilling innad i trossamfunn dersom trossamfunnet fratas vigselsretten. Det pågår en debatt innad både i Den norske kirke og i en del andre trossamfunn om å utvikle ekteskapsritualer for par av samme kjønn. Mange som støtter dette arbeidet, mener at det vil ha størst betydning for homofile og lesbiske i trossamfunn dersom trossamfunnet selv utvikler slike ritualer i stedet for at staten påtvinger dem en praksis som krever en ny tolkning av troslæren eller etikken.

Vi tror dagens ordning gir et like godt vern om rettighetene for kvinner og homofile samtidig som det enkelte pars valgfrihet ivaretas, også for dem som ønsker en religiøs ramme om selve ekteskapsinngåelsen. En ytterligere forbedring ville det være - særlig i forhold til kvinner - dersom dagens ordning suppleres med bedre informasjon til partene om deres rettigheter og plikter i forbindelse med ekteskap og skilsmisse etter landets lov. Dette er ordningen i en rekke andre europeiske land som England, Italia, Spania og Frankrike.

Dersom trossamfunn fratas sine rettigheter til å vie, vil også myndighetene miste den muligheten de i dag har til å nå fram til dem som gifter seg der med informasjon om slike grunnleggende rettigheter etter nasjonal lov.

Utvalgsflertallet vil også innføre sanksjoner mot trossamfunn som ikke har kvinner i styret og ikke har en demokratisk organisering internt ved å frata dem tilskuddet alle trossamfunn per i dag har en grunnlovfestet rett til.

Her er vi enige med utvalgslederen, Sturla Stålsett, som i Aftenposten 8. januar påpeker at staten «ikke bør bruke tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn som maktmiddel for å kreve for eksempel at man godtar homofili eller markerer avstand til kvinnediskriminering. Dette ville være å bryte for sterkt inn i deres tros- og livssynsfrihet».

Med en slik prinsipiell holdning er det underlig at Stålsett ifølge rapporten tilhører det flertall som ønsker å sanksjonere trossamfunn som utelukker kvinner fra sine styringsorganer.

KRONIKKFORFATTER: Henrik Syse
KRONIKKFORFATTER: Henrik Syse Vis mer