Livsviktig tydelighet

AFGHANISTAN: I Dagbladet på søndag anklager forsvarssjef Sverre Diesen meg og Leger Uten Grenser for «humanitær ideologisk puritanisme». Han skriver også at Leger Uten Grenser vil «at norske soldater heller skal se fattige afghanere sulte i hjel enn å bidra til å avhjelpe selv den mest akutte nød». Det stemmer selvfølgelig ikke. Det har aldri vært min mening å kritisere den enkelte soldats innsats i Afghanistan, og deres ønske om å hjelpe i en kritisk sitasjon.

Men som overordnet strategi må Forsvaret og resten av koalisjonsstyrkene være tydelige på hva som er humanitær bistand, og hva som er militær eller annen politisk motivert bistand. Ellers risikerer vi at mennesker unnlater å oppsøke hjelp av frykt for å bli assosiert med det de oppfatter som fienden, og at humanitære hjelpearbeidere i praksis mister beskyttelsen deres nøytralitet skal sikre dem. Uten denne beskyttelsen kan organisasjonene bli tvunget til å trekke seg ut, og igjen blir sivilbefolkningen skadelidende.

I motsetning til hva Diesen hevder, har jeg ingen problemer med å forstå at politiske sivile og militære aktører opererer under en felles, overordnet strategi. Poenget er at denne strategien eksisterer for å nå et politisk mål, og deler av befolkningen vil alltid motarbeide slike mål.

Diesen formulerer seg som om vi alle deler dette målet. Det gjør vi ikke. Humanitære organisasjoner skal ikke ha andre formål enn å redde liv og avhjelpe nød. Vi skal aldri være et ledd i et sikkerhetspolitisk prosjekt. Blir vi det, har vi sveket menneskene vi er til for å hjelpe. Humanitære organisasjoner eksisterer for å motvirke at enkeltmenneskers liv og helse ofres for storpolitiske mål. Om Diesen ønsker å kalle dette «humanitær puritanisme», kan jeg godt leve med det.

Genevekonvensjonen slår fast at skillet mellom stridende og ikke-stridende skal være tydelig.

Å innordne humanitær innsats under en politisk strategi som også kan inkludere militære operasjoner, er en tendens i hele den vestlige verden. Det er helt riktig som Diesen påpeker at begreper som «comprehensive approach» i dag brukes av alle Nato-land. Det endrer ikke på det faktum at denne tilnærmingen undergraver menneskers rett til å motta upartisk, nøytral og uavhengig humanitær bistand.