Liza Markspist

En ung kvinne flykter for livet, sigaretter for femti millioner forsvinner, to menn blir funnet myrdet, den tvilsomme stiftelsen Paradiset avdekkes, alt mens en jugoslavisk mafia og en orkan - med overtydelig symbolsk styrke - herjer i Sverige.

Trådene er mange i Liza Marklunds seineste bok, men dessverre verken orker eller klarer forfatteren å sammenføre dem i en plausibel intrige hvor det irriterende innlysende er at ingenting er hva det gir seg ut for å være. Marklund skriver heller ikke historien fram til sin konsekvens og må ty til epilogtriksing for å få alt på plass. Forbrytelsene i boka, bl.a. grove bedrag utført av en ung kvinne, er sannsynligvis hentet fra virkeligheten, men som så mange andre samtidige krimforfattere klarer heller ikke Marklund å sannsynliggjøre dem i fiksjonen - diametralt motsatt av den eminente danske tv-krimserien «Rejseholdet» f.eks.

Ikke troverdig

Det er også vanskelig å tro på Annika Bengtzon som litterær figur fordi det faktisk er umulig å mislike noe som helst ved henne. Som karakter er hun for korrekt sammensatt - i betydningen kompleks. Hun besitter for mange fortryllende egenskaper til å bli noe annet enn et perfekt vrengebilde av forslitte mannlige dusinvarehelter som ikke lever engang på papiret, langt mindre videre i leserens fantasi etter endt økt. Og som journalist blir Bengtzon også for mye av det gode. Det finnes ikke den opplysning hun ikke kan skaffe fra kilder som etter hvert bare utgjør ren eksotiserende tjeneste i romanen.

Slik underminerer Marklund troverdigheten - grunnmuren - i en type roman som står og faller med innfrielsen av nettopp leserens krav til autentisitet.

Pludring

I stedet for å skrive framet fungerende univers har Marklund ganske enkelt lånt politiromanens oppbygning og flyttet handlingen til en avisredaksjon med de tilhørende tradisjonelle konflikter. Ensomme ulver slåss mot stivbeinte sjefer, og kvinnene er på parti med Bengtzon, og mennene imot - et grep som er ganske reaksjonært og lite spennende. Dan Turells snaue dusin bøker fra åttitallet om Den navnløse journalist - romaner og noveller som tok fraspark i pastisjen - sier faktisk langt mer om tabloidpressens vesen i sin lakoniske mindre-er-mer-stil enn Marklunds hang til flombelyste detaljer og overdreven pludring.

Spar pengene

Liza Marklund skriver best når hun ikke tillater seg selv å bli for fiks eller poetisk, de lave språklige ambisjonene kan vanskelig tolkes som annet enn pretensjoner. De følgende tre tilfeldige eksemplene er representative for den gjennomgående språkholdningen i boka, og gir ikke lesegleden ståpels. «Mørket var vennligere da hun hadde lagt på, gardinets pust abstrakt uregelmessig.» «For seint for Aida fra Bijelina. Hun ble for stor. Hun var for alene.» «...den rasende Østersjøen begynte. Bølger som seil, skarpe som glass.»

Seil skarpe som glass? Spar heller pengene, f.eks. til neste roman av Val McDermid kommer på norsk, en langt mer nøktern forfatter som forstår hva som får en krimroman og krimleser til å tikke.

<B>SPAR PENGENE:</B> Liza Marklund har hatt stor suksess med sine tidligere kriminalromaner. Hennes nye roman «Paradiset» bør man styre unna, mener Dagbladets anmelder.