LO vil styrke pensjonssystemet

SIDEN Pensjonskommisjonen la fram sin innstilling i begynnelsen av 2004, har det vært en betydelig utvikling i pensjonsdebatten. Fra å ha et ensidig nedskjæringsmål, har hovedfokuset snudd til å dreie seg om hva som skal til for å etablere et system som er bra ut fra flere perspektiver; rettferdighet, en pensjon å leve av og opprettholdelse av tilkjempede ordninger som AFP og gode ordninger i offentlig sektor.

Det å tenke på mer enn statsfinansene berettiger imidlertid ikke at en kan se bort fra den viktige utfordring selve finansieringen innebærer: Systemet må være økonomisk bærekraftig.

Men dessverre kompliseres denne viktige debatten av det åpenbart selvmotsigende i særlig finansminsterens argumentasjon. På den ene siden fokuserer han sterkt på økende pensjonsutgifter for staten. Samtidig tviholder han på ambisjonen om betydelige skattelettelser, som jo vil svekke statens inntekter vesentlig. På toppen av dette erkjenner han bare sterkt motstrebende påvisningen av økte oljeinntekter.

DET LO har lagt særlig vekt på i sitt arbeid med pensjonsreformen er å fokusere på hva som skjer når brede fellesordninger som Folketrygden og offentlige tjenestepensjoner svekkes. Da vil andre ordninger ta deres plass. Mange land har etter unyanserte råd fra IMF gått privatiseringens vei og har høstet dårlige erfaringer fra dette. Det er i hovedsak finansbransjen og de som lever av denne som har tjent på det. Pensjonene har blitt dyre, og veldig skeivt fordelt.

Også Regjeringen viser en voksende erkjennelse av dette problemet. Alle forslag om å sette Folketrygdens pensjonsrettigheter på børs er frafalt. Dette var tidligere et sentralt punkt i Høyres pensjonsprogram og var også med i et mindretallsalternativ i Pensjonskommisjonen.

I sitt forslag til pensjonspolitisk program tar LO utgangspunkt i det som skal være målet for pensjonssystemet. Ambisjonen er å sikre alle arbeidstakere en pensjon på to tredeler av tidligere lønn. Da er det viktig at Folketrygdens bidrag ikke svekkes, men heller styrkes.

Derfor har LO foreslått å erstatte dagens folketrygd med en ny Folkepensjon. Med vår modell vil alle - uansett hva de tjener i dag - komme ut med høyere offentlig pensjon enn i dag ved fylte 67 år, og klart største forbedring får de med lavest inntekter. Det er også tatt hensyn til at kvinner har et annet yrkesløp; det vil blant annet bli gitt pensjonspoeng for å være hjemme med barn. Samtidig er dette en modell som stimulerer folk til å jobbe lenger enn i dag.

SKAL NORGE få et pensjonssystem som gir arbeidstakerne en trygghet på høyde med det en har i andre land, må vi imidlertid ha et byggverk oppå den nye Folkepensjonen. Svaret på dette er en tjenestepensjon til alle på det nivå vi finner i offentlig sektor og i de gode private ordningene. Skal man harmonisere, må det skje oppover og ikke nedover.

Da nytter det ikke, som Pensjonskommisjonen og Regjeringen går inn for, å svekke det som faktisk virker slik det skal. De offentlige tjenestepensjonene er jo de som lever opp til de krav de fleste mener er viktig:

 et bra pensjonsnivå

 like ordninger (premier og ytelser) for kvinner og menn

 like ordninger for unge og gamle

 jobbskifte uten store tap i pensjon

Et velfungerende arbeidsmarked forutsetter at pensjonssystemet ikke skaper sand i maskineriet ved ansettelser og skifte av jobb. Et dårlig pensjonssystem på dette punkt gir ikke bare dårlig økonomisk trygghet, det bidrar også til færre jobber og lavere sysselsetting.

Men LOs Folkepensjon og de brede offentlige ordningene blir det lettere å skifte jobb enn med mer oppstykkede og markedsbaserte systemer. Uten fast jobb og/eller med lav deltid er det lett å falle utenfor i andre ordninger enn folketrygden/folkepensjonen. Dette gjelder ikke bare for pensjon, men også i andre forsikrings- eller trygghetsordninger i arbeidsmarkedet. Sterk orientering mot bedriftsvise sosiale ordninger gjør at de ansatte må «klamre seg» mer til en jobb enn de egentlig burde. Det kan både arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnet tape på.

ETHVERT pensjonssystem må ha mekanismer som sikrer en langsiktig sammenheng mellom inntekter og utgifter. Både i folketrygden, private pensjonsordninger og tjenestepensjoner har det over tid skjedd tilpasninger for å bidra til en slik balanse. Det har skjedd ved at premiene/avgiftene er økt og/eller ved at ytelsene har blitt justert. De som avviser dette, for eksempel SV, ønsker seg det beste på menyen uten å tenke på at regninga skal betales.

Pensjonen skal dekke mange måltider, ikke bare en fest.

Kravet til å møte den finansielle utfordring skjerpes når antallet pensjonister øker sterkt og arbeidsstyrken vokser lite. Antall alderspensjonister kan antas å bli fordoblet fram til år 2050, fra ca 600 000 i dag til over 1,2 millioner. Pensjonsutgiftene vil vokse kraftig som følge av dette.

Denne store, nye utfordringen må møtes på flere måter.

DET ER I utgangspunktet helt avgjørende at vi har en vellykket sysselsettingspolitikk og et inkluderende arbeidsliv. Flere i arbeid gir dobbelt gevinst i denne sammenheng. For det første gir det flere til å bidra i finansieringen av pensjonene. For det andre gir det reduserte utgifter til pensjon og trygdeytelser.

Det er også helt sentralt å ha en vellykket familiepolitikk, fordi det kan bidra til å lette finansieringsbyrden og dermed føre til økte fødselstall og økende arbeidsstyrke. Det blir flere til å betale framtidas pensjoner.

Hovedmåten å betale pensjonene på er imidlertid gjennom avgift eller premie på lønn. I praksis deles ofte regninga mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. I realiteten er det virksomhetens lønnsevne som bærer pensjonene. For Norges del har vi vært fornuftige nok til å bygge opp et Oljefond som kan dekke noe av utgiftene.

MEN DETTE er ikke nok. For å unngå at all tilpasning til økende levealder - og fordoblingen i antall pensjonister - skal skje gjennom økte premier, bør det innebygges andre stabiliseringsmekanismer.

En slik er å la pensjonsalderen heves dersom levealderen fortsetter å stige. Dette prinsippet er innarbeidet i pensjonssystemene i en rekke land, også i de andre nordiske. Det må være en rimelig ambisjon at vi skal jobbe lenger dersom vi lever fem år lenger. Til nå har utdanningssamfunnet bare gitt oss færre år i yrkeslivet. Det må være på tide å snu denne tendensen. Flere år med utdanning burde gi oss evne til å mestre yrkeslivet lenger og ikke kortere.

Den andre stabiliseringsmekanismen som er foreslått, er at de løpende pensjonene gis en noe lavere kjøpekraftsvekst enn for dem som fortsatt er i arbeid. En mellomting mellom pris- og lønnsvekst vil gi en vel så god regulering som vi har hatt fram til nå.

Det er også viktig å legge merke til at denne indekseringen er bedre for pensjonistene enn i andre pensjonsordninger i Norge og det som er vedtatt ellers i Norden.