Lobbyister og demokrati

VENSTRE OG SV

har igjen satt søkelys på stortingslobbyistenes roller og ansvar ved å foreslå et lobbyregister. Målet er bedre innsyn i hvem som oppsøker Stortinget for å påvirke, hvem de representerer, hvem de treffer, og hva saken dreier seg om. Andre partier er skeptiske. Stortingspresident Jørgen Kosmo avviser forslaget fordi han antar at stortingsrepresentantene er modne nok til å vite hvem de snakker med, og vil spørre hvilke interesser de representerer. Både forsvarere og kritikere mener at demokratiet og tilliten til politikere står på spill. Når og hvordan kan lobbyister styrke - og svekke - demokratiske idealer?

Dette er ikke bare en norsk debatt. I Sverige avviste en offentlig utredning lignende forslag. EU-kommisjonen har foreslått slike tiltak for økt åpenhet om de visstnok mer enn 10 000 lobbyister som fremmer organisasjoner og regioners interesser i EU-systemet. Norge må også håndtere utfordringer fra en av Europarådets konvensjoner, som vil skille mellom akseptabel lobbyvirksomhet og det som kalles bakgrunnskorrupsjon. Det er uakseptabelt når personer i en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets utnytter sine muligheter til å påvirke beslutningene ved å motta tilbud om en utilbørlig fordel. Straffelovsrådet har foreslått at slik påvirkning ikke er utilbørlig dersom det er åpenhet om at lobbyisten opptrer på vegne av en tredjeperson. I tillegg til modne stortingsrepresentanter kan dette kreve åpenhet og gode rutiner - og altså kanskje et register.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN LOBBYIST HAR

i oppgave å påvirke politikerne til å vedta regler som gagner de interessene lobbyisten representerer. Lobbyistene kan bidra til å utjevne de maktskjevheter som dessverre finnes i dag. Samtidig kan de true idealet om likefordeling av makt mellom samfunnsborgere på minst tre måter, ved å svekke politikernes sentrale rolle, feilfordele gruppers mulighet til å påvirke politiske beslutninger, og ved å svekke befolkningens tillit og oppslutning om vedtak.

Selv om lobbyistene selvfølgelig ikke erstatter de folkevalgte kan de svekke politikernes makt. For makt er ikke bare myndighet til å velge mellom gitte alternativer på en dagsorden, men også mulighet til å sette dagsorden og bestemme hva noen skal kunne velge mellom. De som legger disse premissene har makt. Lobbyister kan fremheve enkelte politiske oppgaver og oppdage nye handlingsalternativer og koalisjoner. Slik finner de nye løsninger og kan samle troppene bak en løsning.

Dyktige politikere, god forskning og årvåkne medier kan også øke handlingsrommet for politikk på slike måter. Men lobbyistene og disse andre aktørene kan også true politikernes reelle handlingsrom ved å definere bort noen temaer og redigere bort noen av løsningene. Slike problemer oppstår også for hederlige politikere av god vilje, dersom de mangler trening i å forstå aktørenes virkemåter og ikke er tilstrekkelig kritiske til innspill de får. Særlig ille blir det når andres oppfatninger og motekspertise ikke kommer til orde i kampen om de folkevalgtes oppmerksomhet. Dette er kanskje grunnen til at nestleder i Stortingets kulturkomité Trond Giske nylig kritiserte kultursektoren for å være ekstremt dårlige lobbyister. De har dårlig innsikt i politiske prosesser, og han anbefalte dem et lobbykurs. Behovet er særlig stort fordi andre samfunnsaktører på andre politikkområder benytter lobbyister og dermed får urimelig mye oppmerksomhet og ressurser.

SLIK VINKLING

og utvelgelse av dagsorden og alternativer kan selvfølgelig ikke unngås, men det er betenkelig dersom lobbyister får utstrakt mulighet til å sette dagsorden og identifisere handlingsrommet på vegne av sine klienter, skjermet mot kritisk debatt og innsyn. Mediene har en sentral rolle i å blottlegge kilder og tendensiøse argumenter men de kan også bli forledet av lobbyister. Den frie forskningen ved universitetene har et viktig ansvar her, blant annet for å forske på viktige temaer som ingen aktør vil betale for. Et lobbyregister for Stortinget kan bidra til å avdekke hvilke saker, aktører og alternativer konfliktene dreier seg om.

For det andre må vi spørre hvilke følger lobbyister kan ha for innholdet i beslutningene. God og relevant informasjon er nødvendig grunnlag for gode beslutninger. Men mer informasjon er ikke alltid til det bedre. «Informasjonen» kan selvfølgelig være feilaktig. Og all informasjonen er utvalgt og blir presentert på måter som fremmer noen parter. Vi bør være på vakt når noen parter kan kjøpe seg slik vinkling. Ikke fordi vinkling kan unngås helt, men fordi den kanskje bør korrigeres og nyanseres når mange blir berørt. Politikernes oppmerksomhet og anledning til kritisk avveining er et knapt gode. Derfor er det et problem om lobbyister dreier beslutningene til egen parts gunst - og om de ikke kunne det ville de vel ikke være etterspurt.

Idealet er ikke objektivitet i betydningen et verdifritt ståsted, men at ytterligere kunnskap og refleksjon ikke vil ført til andre beslutninger. Dette idealet er selvsagt uoppnåelig i politikken, men lobbyister kan forhindre heller enn fremme dette målet - særlig når politikere ikke rekker å høre kritiske, alternative synspunkter. Et lobbyregister kan igjen gjøre det lettere for resten av oss å avdekke at noen parter får urimelig mye oppmerksomhet.

EN TREDJE FARE

med bruken av lobbyister er at den kan svekke befolkningens oppslutning om politiske beslutninger. Folk vil mistenke politikere for å ta mest hensyn til de parter som har fått oppmerksomhet og innflytelse med profesjonell hjelp. Dermed mister politikere tillit, fordi de ikke er gode nok til å vise at de utøver sin makt med tilbørlig hensyn til alle berørte parter. Igjen vil ikke et lobbyregister alene være nok for å fjerne mistilliten. Men anstendige stortingspolitikere er heller ikke nok: spørsmålet er ikke bare om de er vår tillit verdig, men om vi har gode grunner til å ha tillit til dem. Og da er åpenhet om lobbyvirksomhet viktig.

Et register vil ikke fange opp alle former for kontakt - for eksempel Arbeiderpartiets nylig avdekte olje-nettverk, eller når «noen snakker sammen» blant lobbyistene, deres partifeller og tidligere stortingskolleger. Men økt åpenhet på noen områder kan fremtvinge mer åpenhet for øvrig - ikke minst for å unngå mistanke om bakgrunnskorrupsjon.

Lobbybransjen og politikerne kan redusere disse farene ved å opprette et lobbyregister. Det kan gjøre det lettere for mediene, forskere og resten av samfunnet å vurdere når lobbyistene og politikerne fremmer demokratiet, og når de er en trussel.

SITAT: «Lobbyistene kan svekke politikernes makt»