Dette skriver jeg som mannlig leser av romaner, jeg skriver det med utropstegn, med fanfare og jubel, for maken til bok har neppe sett dagens lys på noen av våre forlagshus tidligere, derfor vil det være en skandale om dette verket nå går inn i en taus vår, derfor skriver jeg denne kronikken, ikke som forfatter eller kollega av denne forfatteren, Steinar Løding, som jeg verken kjenner eller har truffet, men som mannlig leser og konsument av et utall romaner.

Av helt uforståelige årsaker, men som likevel kan ha sin naturlige forklaring, valgte altså forfatteren og Gyldendal Forlag å utgi denne boken på et særdeles ugunstig tidspunkt, nemlig tett oppunder jul. Hvorfor? spør jeg igjen. Fordi den ville ha tatt kvelertak på resten av bokhøsten? Neppe, slik tenker ikke forlagene. Kanskje så de storheten i denne romanen og skjønte at her spiller tidspunktet for utgivelse liten rolle, denne boken ville uansett komme til å rage som et spir over alt og alle langt inn i neste årtusen, slik måtte de ha tenkt, annen fornuftig forklaring kan ikke gis, slik håper jeg, mannlig leser, sammen med en håndfull andre mannlige lesere som jeg daglig har kontakt med; vi mener nøyaktig det samme om denne boken. Lødings bok «Jernalderdrøm» med undertittel «Flukten til Ninive. Første bok.» er den ultimate boken, romanen som får det til å bælje i magen, hypofysen til å ese ut som en ballong og testosteronet til å prikke i fingertuppene; og dette er ikke noen ny anmeldelse av boken, her gjorde Øystein Rottem jobben bra nok; dette skrives kun som et repeterende imperativ overfor de hundretusener av potensielle mannlige lesere som er gått trøtt av bokklubbenes dyneslummer og som derfor ikke har funnet så mye verdifull skjønnlitteratur etter å ha passert puberteten.