Dette skriver jeg som mannlig leser av romaner, jeg skriver det med utropstegn, med fanfare og jubel, for maken til bok har neppe sett dagens lys på noen av våre forlagshus tidligere, derfor vil det være en skandale om dette verket nå går inn i en taus vår, derfor skriver jeg denne kronikken, ikke som forfatter eller kollega av denne forfatteren, Steinar Løding, som jeg verken kjenner eller har truffet, men som mannlig leser og konsument av et utall romaner.
Av helt uforståelige årsaker, men som likevel kan ha sin naturlige forklaring, valgte altså forfatteren og Gyldendal Forlag å utgi denne boken på et særdeles ugunstig tidspunkt, nemlig tett oppunder jul. Hvorfor? spør jeg igjen. Fordi den ville ha tatt kvelertak på resten av bokhøsten? Neppe, slik tenker ikke forlagene. Kanskje så de storheten i denne romanen og skjønte at her spiller tidspunktet for utgivelse liten rolle, denne boken ville uansett komme til å rage som et spir over alt og alle langt inn i neste årtusen, slik måtte de ha tenkt, annen fornuftig forklaring kan ikke gis, slik håper jeg, mannlig leser, sammen med en håndfull andre mannlige lesere som jeg daglig har kontakt med; vi mener nøyaktig det samme om denne boken. Lødings bok «Jernalderdrøm» med undertittel «Flukten til Ninive. Første bok.» er den ultimate boken, romanen som får det til å bælje i magen, hypofysen til å ese ut som en ballong og testosteronet til å prikke i fingertuppene; og dette er ikke noen ny anmeldelse av boken, her gjorde Øystein Rottem jobben bra nok; dette skrives kun som et repeterende imperativ overfor de hundretusener av potensielle mannlige lesere som er gått trøtt av bokklubbenes dyneslummer og som derfor ikke har funnet så mye verdifull skjønnlitteratur etter å ha passert puberteten.
Det er altså snakk om en norsk bok, skrevet av en norsk forfatter, en roman på tettpakkede 572 sider, som jeg ikke nøler med å si kan overgå nobelpriskandidaten portugiseren José Samarago, har allerede overgått eks-inderen Rushdie og muligens er på siden av Umberto Eco, i dette tilfelle blir mennene Fløgstads og Kjærstads bedrevenheter å betrakte som sneven av en lettere, men tross alt aktverdig hvisken, for hvis Steinar Løding fortsetter å ture frem på denne måten, noe det er grunn til å anta ettersom dette kalles «Første bok.», så må en slik sammenligning være helt på sin plass, den er rett og slett ikke til å komme utenom, og nåde de berter som kommer her og motsier meg i dette! Om noen berte orker å lese denne romanen, hvilket også kan betviles; men dette er ikke tema for denne kronikken, hvor lenge har vi ikke gått og ventet på en slik bok? Og så kom den altså, tett opp mot slutten av et århundre, slutten av et årtusen; den kom som et alpehorn flerrende årtuseners historie, myter og kulturelt hovmod i stumper og stykker, filleristende kristen overtro og moral slik at middelaldersk støv og lus gyver; såpass sterke ord kan brukes, muligens enda sterkere, om Steinar Lødings roman som altså kom ut tett før jul og derfor står i fare for å bli liggende i bokvårens anemiske skygge, en angst denne mannlige leseren håper er ubegrunnet.
Jeg skal ikke hekte grinda før grisen er sluppet, det akter jeg heller ikke å gjøre nå, for noen i det norske litterære landskapet må ved dette litterære storverket føle en bedøvende gift langsomt bre seg ut i kroppen, ut i armer og bein, og til sist sannsynligvis hodet, disse noen som jeg føler meg tvunget til å skremme frem atter en gang, dessverre, går under betegnelsen bokklubbene, og om visse mannlige lesere nå nikker gjenkjennende på hodet av denne betegnelsen og skjønner hvor jeg vil, har de helt rett, for det er selvfølgelig et erkjennelsens faktum at den romanen denne kronikken handler om, og som etterhvert sannsynligvis vil bli oversatt til en rekke språk, er blitt forbigått av bokklubbene, har du hørt på maken? Ja, det har jeg, men nå er det snakk om en av dette århundrets største romaner, hvordan kan det være mulig? undres kanskje du, men ikke jeg, og ettersom dette slett ikke er ment å være noe debattinnlegg om bokklubbene, igjen, skal jeg stoppe her, bare rent en passant nevne, mens den bedøvende giften brer seg i kroppen på de nevnte, at «Jernalderdrøm» neppe sklir inn hos de husmødre som nå allerede lenge er blitt amuseret av Faldbakkens, Wassmos, Bjørnstads, Køltzovs, Nilsens, Hoems, Elstads, Saabye Christensens, Ambjørnsens, Holts, Solstads og Staalesens lettere betraktninger om intethetens fullkommenhet og den fullkomne intethet sett i lys av døden, kjærligheten, narkotikaen eller mangelen på hår, for å nevne de mest brukte synsvinkler; dette kan bokklubbene ha tenkt, men det vet jeg ingenting om; jeg kan bare anta at Lødings roman rett og slett ikke inneholder nok østrogen til at den umiddelbart kan skli mellom «de fire store» som jeg ramset opp ovenfor, slik kan de ha ment de som nå kjenner giften lamme armer og bein og snart hodet, altså bokklubbene, som uten at jeg nå ønsker å starte noen ny debatt om disse, lenge har stått på sidelinjen, men som etter denne romanen ubønnhørlig blir skjøvet også bort fra sidelinjen, langt inn under tribunenes skygger, fordi det selvfølgelig er en skandale, verken mer eller mindre, at Steinar Lødings roman allerede i utgangspunktet ikke blir presentert overfor et større publikum.
Det er selvfølgelig frykten som gjør at jeg drister meg til å skrive denne kronikken, jeg tilstår det, frykten for at en roman som dette skal bli liggende glemt, en roman som - endelig! - er et språklig, billedlig og sansbart uttrykk for den gamle historiens invaliditet, samtidig som intrigens, spenningens, fortellingens fascinasjon ikke blir borte, denne romanen handler nemlig om å ta drepen på et visst europeisk, vesterlandsk hovmod, om å dolke den hittil alltidsnærværende kristne moralske hodenikking omkring åpenbarte sannheter til døde, om å utspørre de i et nyttårsintervju av 1998 bekreftede bondevikske englers eksistens, den handler rett og slett om denne kulturens språkbruk sett i lys av eksempelvis kvantefysikkens utilregnelighet gjennom en historisk utgravning av oldtidsbyen Ninive, alt språklig og intrigemessig konsekvent gjennomført, derfor storheten; jeg, som mannlig leser av et utall romaner har aldri sett noe lignende, og her kommer frykten, min frykt er forhåpentligvis fullstendig ubegrunnet, men likevel, fordi jeg, som altfor mange andre mannlige lesere er blitt så innerst i margen skuffet av den totalt intetsigende, fullstendig forutsigbare, gjennomført repeterende og komplett perspektivløse norske litteraturen vi er blitt presentert for i årtier. Hva nytt har skjedd? Ingenting, derfor motløsheten, men nå altså også frykten, for om denne romanen ikke kommer ut av skyggene, hva da?
Da står det dårlig til med norske lesevaner.
Derfor, gutter, menn , sjakkspillere, mesterkokker, fluefiskere, slaver av testosteronets ustoppelige, rastløse jag mot det ukjente og mot utfordringene: Løp til hyllene og finn denne romanen.
Start the reading!
Lyst til å diskutere?
