Loe uten den store susen

Dristig, men ikke helt vellykket romanprosjekt.

BOK: Erlend Loes gode bok fra i fjor, Doppler, ble avsluttet med «To be continued» og «(Inshallah)». Alle ville tydeligvis, og «Volvo Lastvagnar» er en slags fortsettelse.

Men romanen preges mer av brudd og bråstopp enn videreføring.

En merkelig trio

Den nydelige trioen mann, barn og elg som i slutten av forrige bok startet sin vandring mot Sverige, blir en annen og like besynderlig trio i årets bok. Doppler har trasket inn i Sverige med elgen Bongo og sønnen Gergus, men begge forlater ham etter kort tid.

De føler seg sveket. Doppler har nemlig møtt den rabulistiske og hasjrøykende nittitoåringen Maj Britt, som han velger å ruse seg sammen med.

Den tredje skikkelsen som setter preg på fortellingen er den en fornemme fugleelskeren og speideren von Borring. Han påtar seg oppgaven å få Doppler på rett spor i tilværelsen igjen. Det går sånn passe godt.

Om romanskriving

Romanen starter som en fortelling om Maj Britt. Hennes avdøde mann hadde ideen til en av Volvos lastebiler (derav tittelen), men fikk aldri æren. Inn som en avleder av hennes bitterhet kommer, omsider, Doppler. Mannen som stridsvillig flyktet fra sivilisasjonen i forrige bok, er denne gangen redusert til en mer viljeløs skikkelse. Regresjonen er markant.

Dopplers prosjekt, å lete etter gode mennesker og tegn på anstendighet, tematiseres i liten grad i oppfølgeren. Men opprøret mot flinkheten, mot å gjøre som det blir forventet av en, fortsetter. I årets roman skjer opprøret like mye på et formelt som tematisk plan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Presise analyser

Boka har en forteller som en smule fandenivoldsk nekter å la seg styre -   verken av romankonvensjoner, leserens forventninger eller kritikerens krav. Han gjør relativt mye ut av seg; kommenterer valgene han tar i fortellingen, foregriper leserens innvendinger og begrunner hvorfor han ikke kan ta hensyn til dem. Ofte serverer fortelleren presise analyser. Han har blant annet rett i at leseren synes det «skuffende at [Doppler] nå sitter i Värmland og røyker hasj».

Også romanskikkelsene vet at de er fiktive, at de er prisgitt opphavsmannen. I en diskusjon mellom Maj Britt og Doppler om hvilket land som er best av Norge og Sverige når det gjelder litteratur, legger Doppler debatten død: «Og så har vi Erlend Loe. Det er han som skriver dette. Uten han ville vi ikke eksistert. Det forandrer saken, sier Maj Britt.»

Lite engasjerende

For å låne Loes formulering: Romanen er «på nippet til å være litt artig». Den har den typiske Loe-signaturen. Det teite, skjeve, absurde og helt usannsynlige undervurderes ikke i dette universet. Boka har mange små høydepunkter.

Metagrepet er snedig, men den stadige insisteringen på at teksten er fiksjon, at den er skrevet av noen, blir trettende i lengden. Fortellerens gjentatte påminnelse om at det er «jeg (som skriver dette)», likeså.

Verre er det at historiene og menneskene, også Doppler, forsvinner litt i artisteriet og dermed forflates. Romanen blir aldri veldig engasjerende. Spørsmålet melder seg: Hva er det viktigste Loe vil si med denne romanen? Han vil sikkert mer enn å diskutere romanestetikk, men akkurat hva kommer ikke godt fram.

Loe er som før en original tenker, observatør og samtidssatiriker (Ingunn Øklands kritikk av fotobruken i norske romaner får eksempelvis en egen side med bilde). Men «Volvo Lastvagnar» framstår mer som et anmassende eksperiment enn som en vesentlig og gjennomført god roman.

FÅ LITTERATURNYHETER I E-POSTKASSA HVER UKE:

OPPFØLGER: Skuffelsen til tross - denne anmelderen er glad for at Loe antyder en fortsettelse av historien om Doppler.