Loes ulidelige letthet

Hvorfor kan ikke jeg le når Erlend lo? For det gjorde han nok, selv om han, for alt jeg vet, ikke hører til dem som ler i tide og utide. Som kjent gjør ikke store humorister det, og Loe er så ubetinget en slik en.

Les utdrag fra boka

Men om han ikke lo, så er jeg i alle fall sikker på at han moret seg storligen, både da han tumlet med ideen om sydhavsturen, under selve oppholdet og ikke minst da han skrev boka om reisen.

Men hvorfor satt latteren lenger inne enn jeg forventet etter å ha moret meg så kostelig over «Tatt av kvinnen» og «Naiv.Super.»? Nå ja, rett skal være rett, humret har jeg gjort, og det både titt og ofte - over pussige påfunn og episoder, satiriske og språklige lykketreff.

Stemmer ikke

Men likevel følte jeg at det var noe som ikke stemte helt. Intet galt sagt om venner som har vært på reise og lar filmframsyneren gå mens de leende beretter for meg (men kanskje mest for hverandre?) om alt det morsomme de har opplevd. Hva gjør du da? Du ler, du ler med, litt tvungent, fordi du føler deg utenfor.

Og det er litt av den samme følelsen jeg sitter med etter «L». Den er innforstått, den taler til de innvidde. Men kanskje er det noe i veien med meg, kanskje er jeg blitt en sur, gammel mann som har gitt opp drømmen om å utrette noe stort, dra til en sydhavsøy og bli en berømthet hvis navn er på alles lepper?

For i ettertankens klare lys må jeg jo innrømme at «L» på sitt vis er en slags genistrek, at selve konseptet i hele sitt oppblåste practical joke- vesen er et usedvanlig godt påfunn - denne ideen med å samle en gjeng gutter og dra til en sydhavsøy i Heyerdahls fotspor på jakt etter bevis for at de gamle indianerne ikke har krysset Stillehavet på balsaflåter, men på skøyter(!) den gang havet var dekket av is(!).

Lesemåter

Det rene tøv altså, og på overflaten er ikke boka noe annet. Men Loe er en luring. Alvorligere hensikter stikker nemlig under, og flere lesemåter er mulige. For det første kan boka leses som en parodi på våre reiseberetninger og som en ironisk raljering med nordmenns oppdagelsesinstinkt, som en utlevering av våre helter, de barske oppdagere, som utgjør hjørnesteinene i vår nasjonale mytologi.

For det andre kan den leses som en lattermild utlevering av noen bestemte mannsidealer, og for det tredje, og i forlengelse av dette, som et oppgjør med våre (vi menns? - store som små) robinsonadedrømmer, og følgelig for det fjerde og femte som en parodi på robinsonadesjangeren og en kritikk av de former den har tatt i seinere tid, med konkurranser og overlevelsesturer og desslike, og for det sjette, og etter mitt syn det viktigste, som en generasjonsrapport, der Loe enda klarere enn før tematiserer sin generasjons måte å oppleve verden og seg selv i verden på.

Frihet

Gutta-på-tur-motivet og det frivillige oppholdet på en øde sydhavsøy, der det meste, også i bokstavelig forstand, løper ut i sanden, blir ut fra en slik lesemåte å forstå som en enkel, men effektfull anledning til å sette på spissen en bestemt generasjonsgrunnleggende følelse av på samme tid å være overflødig og av å besitte en nærmest total frihet til å finne på hva som helst. Loe vender stadig tilbake til dette temaet, og mot slutten uttrykkes det i et nøtteskall:

«Det er litt som om verden var ferdig laget da vi ble født inn i den. Den er ikke vår. Vi har ikke bygd den. Det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner. Vi er født inn i et oppussingsobjekt. Hvor pirrende er det? Uansett hva vi foretar oss, vil det ikke utgjøre noe fra eller til. Alle vet jo at det er forskjell på hvordan man behandler ting man har kommet lett til, og ting man har ønsket seg og spart til gjennom lang tid.»

Lek

Ingen har som Loe maktet å ta pulsen på barna av «dessertgenerasjonen» som var så utakknemlig at den kastet desserten i hodet på sine foreldre, og hvis barn verken snublet i starten eller er desillusjonerte opprørere uten sak, men forkjælte unger som føler at de er kommet for seint til verden, som lider av mangel på alvor og under tilværelsens letthet, som forholder seg til virkeligheten som et spill, som bevarer ironikerens lekende avstand til alt og alle.

Typisk nok er det mest seriøse prosjektet på øya Manuae et rollespill der guttene utprøver forskjellige samfunnssystemer - alt det andre er rent tidsfordriv. Ingen prøver blir de satt på, alle angivelige farer er konstruerte, alt er bare lek.

Galgenhumor

Det er ingen tilfeldighet at Loe er blitt en kultforfatter som leses av mange yngre som ellers ikke kunne drømme om å kaste vekk tida på ei bok. I bøkene hans kan de nemlig speile seg selv. Og som slike speil er de meget dyktig konstruert. I mitt stille sinn tenker jeg at er det noen som burde studere «L» grundig, så er det medlemmene av verdikommisjonen, for er det noen som kan fortelle oss hvordan de som skal overta etter oss, tenker og føler, så er det Loe - og kanskje bedre og mer gjennomtenkt enn noensinne i «L».

Det er det som gjør boka til noe mer enn litterært lurendreieri og en selvdiggende litterær egotripp, og som gjør at jeg likevel ender med å le, le med Loe, le en galgenhumoristisk latter, fordi det stikker noe annet og alvorligere under det innforståtte, noe man ikke riktig vet hvordan man skal hanskes med, og som man derfor like gjerne kan le av.

MER: Erlend Loes eventyr fra en sydhavsøy er noe mer enn litterært lurendreieri.