Lofotfraksjonen

Du hadde ikke trodd det om Kabelvåg. Men der ligger det en skole med studenter som vil rocke kunst- og filmverdenen.

DET ER LUNSJTID på kafeen Præstengbrygga i Kabelvåg. Sola lyssetter det lille fiskeværet. Nancy Griffith synger country over høyttalerne og varmer hjertene til elevene og de lokale vaffel- og kaffetørste fiskerne og bestemødrene.

Vi kunne ha skrevet heia ifra nord . Signert det klisjeaktige postkortet fra et fiskevær i Lofoten, og sendt det til metropolen Oslo - der alt skjer. Men så begynner en av bestemødrene å snakke om Kaizers Orchestra. At hun er så forbanna for at hun ikke fikk vært på konserten i Kabelvåg forleden. Bestemor elsker Kaizers.

Store band og store billedkunstnere og filmskapere elsker Kabelvåg med sine 2000 innbyggere og hvor alt ligger i en radius på 200 meter.

MYE AV TAKKEN for at det har blitt et mangfoldig og kreativt miljø i Kabelvåg går til Nordland Kunst- og Filmskole og elevene der. Skolen ble i 1997 etablert i det gamle fengselet, og har vært gjennom knallharde kamper for å overleve. Fakkeltog og massiv lobbyvirksomhet har ført til at skolen i dag er godt etablert. Det er Liv Brita Malnes som er den store fengselsvokter og styrer til sammen 47 elever - noen av dem ganske ukonvensjonelle. Klare for å bringe noe nytt inn i kunst og filmverdenen.

- Nå tror jeg det er på tide å rocke filmverdenen, sier Guro Bruusgaard (24) som går i 1. klasse på filmlinja.

- Det er fullstendig kunstig og unaturlig at film og kunst skal leve i to helt atskilte verdener. Det må bli mer eksperimentell estetikk i filmen, sier hun.

Marianne Hurum (23), som slippes fri til våren etter to år på kunstlinja, samstemmer.

- Jeg har hatt veldig godt av det tverrfaglige tilbudet. Innen kunst mener jeg ideen er det viktigste, og vi har lært mange måter å utføre ideen på. Å lære om de kunstneriske uttrykksformene en film kan inneha, har gitt meg en åpenhet og flere bein å stå på.

SKOLEN BASERER SEG på noen få hovedlærere og mange gjestelærere. På den måten får elevene stadig impulser fra en oppdatert kunst- og filmverden. Elevene som spiser matpakkene på Præstengbrygga denne formiddagen snakker om viktigheten engasjement og selvdisiplin.

- Det råder et elevdemokrati, sier Anna Særnblom (24).

- Det er vi som styrer innholdet av vår disponible tid og kan komme med forslag til nye gjestelærere. Jeg ønsket meg den eksperimentelle britiske filmskaperen Greg Pope, og nå ser jeg at han er oppført.

1. klasse filmlinja er allerede i full sving med animasjonskurs med Trine Vallevik Håbjørg etter et intenst dokumentarfilm-kurs med filmskaperen Karoline Frogner.

- Jeg har undervist på flere film- og tv-skoler, men har aldri opplevd en slik fagkombinasjon før. Jeg mener det vil være sunt og absolutt nødvendig at filmskolen på Lillehammer blir underlagt kunsthøgskolen i Oslo. Film består av mange kunstneriske uttrykksformer. Den kommende generasjon bør ha kontakt med alle de andre formene som billedkunst, musikk, dans og så videre. På den måten kan de berike hverandre, sier hun.

På Præstengbrygga er elevene igang med å verve skuespillere.

- Kunne du tenkt deg å spille forførende bestemor i min nye film, sier en av elevene på skolen til Edel Nessgjø, født i 1926. Sist han lagde en film ble Edel plassert oppi ei sildetønne. Edel drar på det.

- Jaa, det kunne no være artig det.

- Ei forførande bestemor som har draget på unge gutar som meg, hø hø, sier eleven og Edel klukker.

- Ja, æ still no opp på alt æ, men forføranes... æ veit ikke om æ tørr.

Når elevene ikke bruker hverandre i sine filmprosjekter, stiller lokalbefolkningen velvillig opp. Det er Kabelvågs dugnadsånd som hersker.

- MEN KABELVÅG, det høres ganske sært ut?

- Det var en av grunnene til at jeg søkte. Hvis folk drar helt hit, må de mene alvor, sier Marianne.

- Oslo er en kaotisk by. Mange inntrykk. Mange mennesker å forholde seg til. Det er vanskelig å jobbe kreativt der, sier Guro.

Ingvild Langgård (23) som går første året på kunstlinja fortsetter:

- Det var sært i begynnelsen, men etter en liten stund er det et større sjokk å dra andre steder. Jeg var så tøff i trynet da jeg kom tilbake til Oslo i jula, at jeg kom i bråk med to jålegutter to ganger i løpet av en kveld.

Ole Giæver (24) er så fornøyd med den arbeidsroen, inspirasjonen og det tilgjengelige utstyret som skolen har, at han valgte å bli her litt lenger for å jobbe med søknader til videre utdannelse.

- Det er en utrolig fin arbeidskultur her. Skoledagen er ikke over klokka tre. Vi jobber døgnet rundt og i helgene.

- Har dere vendt dere til mørketida? Gir den arbeidsro?

- Nei, sier Marianne resolutt.

- Mørketida gir ingen ro. Mørketida gjør deg gæærn!

- Det er klart været og naturen påvirker oss både på en positiv og en negativ måte. En ting er det åpne havet, den salte sjølukta og fargene, men så har vi de forbanna fjellene i bakgrunnen, da. Når vinteren og mørketida herjer som verst og man føler seg som en liten dritt, står fjellene som en trygg støtte i ryggsøylen og holder en oppe, sier Guro. Og Marianne er enig.

- Og etter to år i Kabelvåg kan man se opp på de fjellene og tenke: Hei, venna mine.

<>www.kunstfilm.noFå mer informasjon om skolen på

Kristina Kvalvik (22): - Forkler meg for å komme innenfor en kunst- og filmbransje dominert av menn jeg godt kunne tenke meg å skyte. Invild Langgård (23): - 50-talls fascinasjon og et opprør mot at kvinner må gjøre seg maskuline for å bli tatt på alvor. Anna Særnblom (24): - Håper verden er rede for et realt super 8 comeback. Marianne Hurum (23): - Min kampplakat gir meg et utgangspunkt til å forholde meg til storpolitikk og til at mitt kunstuttrykk får en politisk brodd. Ole Giæver (24): - Nakenhet og eksibisjonisme hører nødvendigvis ikke sammen. Guro Bruusgaard (24): - Det ligger en frustrerende sannhet i det at jeg aldri kan bli sterkere enn gutter.