- Løft fram det nye

- Jeg savner markante litteraturanmeldere, og ønsker en debatt om den nye, unge litteraturens vilkår i Norge. Det sier Geir Gulliksen, forlagsredaktør i Tiden.

- En markant anmelder er for eksempel en som spesialiserer seg på den nye, unge litteraturen. Dette ser vi tydelig eksempler på i Danmark. Det er gjerne unge anmeldere som ser nye tendenser, og som evner å gjøre ny litteratur synlig. Anmeldere som klarer å fange opp og sette inn i en sammenheng de nye forfatterstemmene. Her i Norge har vi i dag ingen anmeldere som ser det som sin hovedoppgave å løfte den nye litteraturen fram, sier Geir Gulliksen.

Selv har han gitt ut flere av de mest vellykkede unge forfatterne de seinere årene. Som Karl Ove Knausgård, Linn Ullmann og Lars Ramslie.

- Dette høres ut som et ønske om fødselshjelp for nye forfattere - er det virkelig litteraturkritikkens oppgave?

- Ja, det synes jeg på mange måter det er. Ved å synliggjøre den nye, unge litteraturen, kan slik litteraturkritikk gjøre det enklere for leserne å orientere seg. Det vil bli lettere å føre diskusjoner både i forfatter-, kritiker- og lesermiljøer hvis anmelderne forsøkte å vise og plassere noen nye tendenser. Det ville bli enklere å være enig eller uenig, og lettere å ta standpunkt til hva man synes om det nye. Ved å skape et rom for den nye litteraturen vil man samtidig synliggjøre den. En synliggjøring vil også gjøre motsetninger tydelige. Kanskje det å vise tydelige motsetninger kan medføre noen fruktbare debatter? spør Gulliksen.

Formann i Litteraturkritikerlaget og kritiker i Dagsavisen, Trond Haugen, reagerer på Gulliksens utspill:

- Jeg synes det er rart at Gulliksen etterlyser slike anmeldere som jeg synes vi har en god del av her i landet. Vi har mange anmeldere som nettopp klarer å se tendenser og trekke linjer. Problemet er snarere at idet anmelderne skriver om tendenser, reagerer forfatterne negativt. De vil ikke vil bli plassert eller satt i bås. I stedet for å se det positive ved en slik synliggjøring, klager forfatterne over en for tendensiøs og generaliserende kritikk. Det blir galt uansett hva anmelderne gjør. Ønsket om at anmelderne skal «hjelpe» en ny litterær generasjon fram, er fullstendig forkastelig. Det som er vesentlig, er å ha anmeldere som klarer å skille mellom god og dårlig litteratur og som kontinuerlig forsøker å trekke fram nye, gode forfattere.

- Hvilke tanker gjør du deg generelt om den norske aviskritikken?

- Jeg synes vi tydelig kan se to hovedretninger, eller snarere motsetninger. Vi har de anmelderne som forsøker å finne det unike, og som framhever distinktive trekk hos en forfatter. På den andre siden har vi de anmelderne som generaliserer og som for eksempel forsøker å finne det samme temaet hos flere forfattere. Begge disse retningene kan kritiseres og blir kritisert.

- Men er de stadige klagene over den norske litteraturkritikken berettiget?

- Gulliksen og andre som sutrer over litteraturkritikken, retter sine skyts mot feil mål. Det største problemet er dagspresseanmeldernes elendige rammebetingelser. Det er økonomisk vanskelig å leve av å være frilansanmelder, noe de fleste er. Fast ansatte anmeldere er unntaket. Derfor blir det å anmelde litteratur noe man gjør i tillegg til annen jobb eller studier. Den tida anmeldere bør bruke på hver anmeldelse, står sjelden i forhold til den betalingen de får. Et annet problem er at spalteplassen for anmeldelser ofte er svært liten. Det er selvsagt også opp til anmelderne selv å prøve å forbedre den vanskelige arbeidssituasjonen de har. Samtidig kunne de ha vært flinkere til å tilpasse seg. Litt kjappe rock'n'roll-anmeldelser kunne nok vært et ideal for visse aviser. Den tålmodige, stillferdige kritikken kommer rett og slett i konflikt med den reelle situasjonen og de rammebetingelser kritikerne har.

- Hva gjør Kritikerlaget for å imøtekomme klagene over aviskritikken og samtidig bedre arbeidsforholdene for kritikerne?

- Kulturrådet har nå i samarbeid med Kritikerlaget satt i gang en utredning om dagspressekritikken. Dette prosjektet gjelder også kritikk av film, musikk, bilde- og scenekunst. Prosjektet fokuserer på kritikkens rolle i offentligheten. Utredningen skal være ferdig ved begynnelsen av neste år. Forhåpentligvis vil en slik utredning kunne få noen konsekvenser.

- Ser du en tydelig forskjell på den danske, svenske og norske litteraturkritikken?

- Det bildet vi har av danskene, er at de er kunnskapsrike, at de kan mye teori og filosofi, og at de har en tøff tone. Jeg synes ofte vi møter en overdreven respekt for det danske. Vi nordmenn har kanskje en dårlig åndelig selvfølelse - og vi beundrer danskene for deres mot. Når det gjelder svenskene, har jeg en oppfatning av at de tar til orde for den langsomme lesningen, for det unike ved verket, og at de representerer en mer stillferdig litteraturkritikk. Den ideelle anmeldelse må være en kombinasjon av det bildet jeg har av den typisk danske og den typisk svenske anmeldelsen. Min idealanmelder er en disippel av teksten, ikke en slave. En kunnskapsrik og presis disippel. Den presise kritikken er et savn - ikke den markante.