Løft sakprosaen!

Institutt for lingvistiske og nordiske studier,

Universitetet i Oslo

Sakprosa er i vinden. Finnene nominerer en biografi til Nordisk Råds litteraturpris og Aftenpostens Ingunn Økland foreslår en egen prisklasse for sakprosa. Våre to største forlag oppretter avdelinger for dokumentarlitteratur, Aschehoug og Universitetsforlaget starter sakprosaskole. NRK P2 starter sakprosamagasin og debatten går om kulturredaktørenes sakprosadekning.

Samtidig lider sakprosaen. Det gis ut for lite og for dårlig kvalitetssakprosa her i landet. Dette gjelder bøker om vitenskap og lidenskap for allmennheten, det gjelder lærebøker for høyere utdanning og det gjelder debattbøker uten kjendisfaktor. Hvis det skal komme solide bøker ut av forlagenes satsing, må det kultur- og kunnskapspolitisk lut til. Denne våren har både Kultur- og kunnskapsdepartementet varslet språkmeldinger. Giskes departement skal dessuten, for første gang på lenge, komme med en bibliotekmelding. Dette gir Giske, Aasland og Solhjell en gyllen sjanse til å vise at de evner å løfte sakprosaen før neste stortingsvalgkamp. At de vil holde Soria Moria-løftet om «en målrettet utvikling av litteraturpolitikken» til å omfatte også sakens prosa.

Å gi ut bøker og tidsskrifter koster penger, enten det skjer på nett eller papir. For at forfattere og forlag skal våge å satse, må de ha utsikter til å gå økonomisk i balanse. En forholdsvis sikker metode for forlaget er å engasjere forfatteren Kjent og Flink til å skrive enda en kokebok eller en biografi om kjendisen Rik og Sexy. Men denne litteraturen trenger ikke noen litteraturpolitikk.

For det første skal litteraturpolitikken være forankret i en politikk for demokratiet. Makt- og demokratiutredningen fortalte om et folkestyre som forvitrer. I det athenske demokratiet var torget – agora – et viktig sted for å utveksle meninger og kunnskap. Dagens agora finnes kanskje på Facebook, blogger og i løssalgsavisene, men tyngden av den nye kunnskapen og de utfordrende tankene hentes i sakprosabøker og tidsskrifter som forfatterne virkelig har brukt tid på å utvikle. Et demokrati krever også at folk har et felles språk. Ferdigheter i fremmedspråk er viktig, men demokratiet kan ikke gi slipp på morsmålet. Hvis vi skal styrke det norske språket – slik Soria Moria-meldingen også lover – må vi samtidig løfte sakprosaen.

For det andre vil vi ha kvalitetssakprosa. Undersøker vi hva folk låner på et folkebibliotek – slik jeg nylig gjorde i den mellomstore byen Sandefjord – ser vi at de oppsøker god sakprosa om en mengde emner. De låner masse og ofte! Kanskje kjøper vi ikke så mye sakprosa om våre smalere interesser at forlagene kan leve av oss. Men vi vil gjerne låne disse bøkene.

Noe av forklaringen på det gode utlånet i Sandefjord ligger i at byen har et svært godt bibliotek, med en stab som virkelig vil noe. Men her som i hele landet må folkebiblioteket slåss hardt om de kommunale kronene, også etter den rød-grønne regjeringens milliardoverføringer. Nedslående statistikk forteller om synkende bibliotekbesøk mange steder i landet. Det må få varsellamper til å lyse for alle andre enn de glade markedsliberalister. Landet trenger en langt sterkere bibliotekpolitikk.

På universiteter og høgskoler har kvalitetsreformen betydd at fagene forsvinner til fordel for småkurs. Dette har ført til at forlag og forfattere ikke lenger kan skrive lærebøker som har mange studenter som lesere. Noen forskere synes nok det er greit: Nå kan de bruke tiden på å skrive engelskspråklige artikler som gir publiseringspoeng, og ikke kaste bort tiden på norske lærebøker og annen «formidling» til hopen. En slik tilstand kan ikke aksepteres. Alle studenter må på grunnivået, uansett fag, få gode bøker på morsmålet. Det gjør innlæringen lettere, og det innbærer at norsk fagspråk opprettholdes og videreutvikles.

Det meste av den siste tidens bekymring for skolen har dreid seg om elevenes og særlig guttenes leseferdigheter. En vanlig feiltakelse er at det kun er skjønnlitteratur som stimulerer ungdommers leselyst. Og en like vanlig feil er troen på at elever kan bli gode skrivere ved bare å skrive fiksjonstekster. Lesing og skriving av skjønnlitteratur er svært viktig, men nyere undersøkelser viser at norske skoleelever er altfor dårlige til å skrive sakprosa – særlig såkalt argumenterende tekster. De trenes ikke i å utøve demokratisk medborgerskap i skrift. Dessuten blir de dårlig rustet til et arbeidsliv som preges av en sterk tekstliggjøring: I stadig flere yrker kreves det i dag avanserte skriveferdigheter innenfor en kompleks mengde av tekster – på skjerm og papir. Hvordan kan vi utvikle en bedre skriveopplæring blant barn, ungdom og voksne? Vi har noe kunnskap, men langt fra nok. Det norske skriveforskningsmiljøet er ganske sterkt, men det trenger nyrekruttering og styrkings. I utredningen Framtidas norskfag (2006) fra en gruppe ledet av fylkesmann Tora Aasland ble det foreslått å opprette et nasjonalt skrivesenter. Øystein Djupedal ga klar støtte til dette, men rakk ikke å gjøre noe konkret. Vil statsrådene Aasland og Solhjell ta ansvar her?

La meg fremme seks utfordringer til de tre satsrådene i form av fiks ferdige løsninger:

I stortingsmeldingen om språk i opplæringen sørger Aasland og Solhjell for at Regjeringen forplikter seg til å opprette et nasjonalt skrivesenter.

Aasland sørger for at støtten til lese- og skriveopplæring blant voksne ikke bare omfatter folk med sterke lese- og skrivevansker, men også de som sliter med å beherske stadig mer komplekse sakprosasjangere i arbeidet.

Aasland arbeider for at den beskjedne støtten til produksjon av norskspråklige lærebøker for høyere utdanning tredobles.

Giske skriver inn i bibliotekmeldingen en forpliktende, nasjonal politikk for å styrke folkebibliotekene.

Giske gir i språkmeldingen et klart signal om at volumet på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa tredobles til 150 titler i året.

Ut fra erkjennelsen av at innkjøpsordningen aldri kan sikre viktige sakprosasjangere som oppslagsverk, vitenskapelig litteratur, tekstkritiske nyutgaver av klassikere og mange slags spesiallitteratur, tar Giske og Aasland i fellesskap initiativ til å etablere et nasjonalt sakprosafond, slik det nylig har vært foreslått av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Sakprosatekstene er «samfunnets lim og hukommelse», hevder jeg i min ferske bok «Hva er sakprosa». De rød-grønne har ansvaret for at dobbeltbetydningen et løft/et løfte i Kunnskapsløftet og Kulturløftet blir mer enn et ordspill for galleriet når det gjelder sakprosaen. Kunnskapsløftet trenger et sterkere avtrykk av dagens regjering. Kulturløftet er helt og holdent et rød-grønt initiativ, og Regjeringen har innfridd flere av løftene. Den minnes herved om at løfte nummer 11 lyder slik: «Styrking av det norske språk – økt satsing på norsk litteratur». Tiden er inne.