Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Løftebrudd tjener ingen

Tora Aasland skriver 10. januar om norsk forskning under overskriften: «Svartmaling tjener ingen», med henvisning til min kritiske kronikk 5. januar. Hun mener vi som diskuterer forskningspolitikk i media, må presentere et mer balansert bilde av tilstanden i norske forskningsmiljøer. Jeg er absolutt enig i at norsk forskning ikke er helsvart, men én svale gjør som kjent ingen sommer. Selv om noen miljøer presterer i den internasjonale forskningsfronten, sliter dessverre de fleste med underfinansiering og manglende forutsigbarhet i bevilgningene, noe som går ut over både produktiviteten og kvaliteten.

Det hjelper lite at Aasland slår fast at det ikke er noen krise i forskningsbevilgningene når dette er i utakt med virkeligheten. Som ansvarlig forskningsminister må hun ta på alvor at hverdagen for mange forskere fortoner seg som det de to legestudentene Andreas Saxlund Pahle og Petter Kirkeby Risøe beskriver i sin kronikk 2. januar. Det er slike unge forskningsentusiaster vi må ta vare for å bygge fremtiden.

De to studentene er ikke alene om å føle desperasjon. Samtidig med Aaslands kronikk mottok jeg en e-post fra en dyktig etablert forsker med betydelig forskningspolitisk erfaring. Jeg vil gjengi noe av innholdet der han beskriver situasjonen ved sitt eget institutt: «Miljøet som jeg selv kommer fra og kjenner svært godt. Det er ikke en hvilken som helst institusjon, men et flaggskip i norsk medisinsk forskning. Her råder det undergangsstemning og oppløsingstendenser. Det er nå arrangert spontane krisemøter blant de vitenskapelige for å se hva som kan gjøres for å hindre at denne ærverdige institusjonen ramler i grus. Politikerne burde inviteres til å komme hit og besøke oss, ikke sentralt på universitetet, men for å møte virkeligheten slik den oppleves av forskerne på gulvet.»

Aasland bør absolutt gjøre seg kjent med situasjonen slik den oppleves for disse forskerne, og jeg kan formidle kontakten. Hun er selvsagt velkommen til å besøke også mitt eget forskningsmiljø på Rikshospitalet, men her vil hun møte entusiasme og ingen krisestemning. Det laboratoriet jeg har vært med på å bygge opp, har oppnådd å få langsiktige bevilgninger både gjennom deltakelse i en prioritert tematisk gruppe ved Det medisinske fakultet og i et Senter for fremragende forskning (SFF) finansiert av Norges forskningsråd. Vi forhandler dessuten om finansiering fra et europeisk forskningsnettverk, og har også anledning til å søke midler fra Helse Sør-Øst etter kvalitetskriterier.

For å sikre god rekruttering til forskningen, trengs imidlertid både elite og bredde. Ettervekst av talenter er avhengig av gode betingelser også i de miljøene som ikke deltar i de prioriterte sentrene, og det er her de aller fleste forskerne befinner seg. Det er ved å besøke slike miljøer Aasland kan få den virkelighetsforståelsen hun etterlyser. Hennes kronikk gir feilaktig inntrykk av at jeg bruker begreper som «stygt blødende», «havari», «bakevje», og «sparegrisen har gått tom».

Det gjør jeg selvsagt ikke, men jeg har forståelse for den fortvilelse slike uttrykk kan gjenspeile hos en ung forsker som tar sikte på en vitenskapelig karriere.

Aasland liker tydeligvis ikke å høre om «den skremmende rekrutteringskrisen» som jeg henviser til, og mener den kan være et resultat av manglende entusiasme for alt det positive som skjer i norsk forskning. Rekrutteringskrisen er godt dokumentert, og jeg vil igjen anmode statsråden om å lese min kronikk i Dagbladet 27. november, «Aaslands største oppgave.» Det nytter ikke med stortingsmeldinger som vektlegger rekruttering dersom de ikke følges opp av pålitelige tiltak. I min kronikk drøfter jeg en del muligheter, og fremhever det positive ved forskerlinjer: «Her blir studentenes nysgjerrighet og motivering tirret tidlig. De lærer å sette pris på spenningen, menneskelig interaksjon og variasjonen som preger forskningsarbeidet – og dette skjer før de blir hektet på en kostbar livsstil». En forskerlinje er et tungt økonomisk løft for et fakultet, og slike studenter må tas vare på ved å legge forholdene til rette for en attraktiv vitenskapelig karriere.

Ved å delta i evaluering av andre lands forskningsmiljøer, er det lett å innse at norsk forskningspolitikk har en lang vei å gå. Norges forskningsråd inviterte meg til å gi et fordrag om «Superkvalitet i forskningen» onsdag 16. januar som innledning til sin konferanse om den norske SFF-ordningen. Her gjorde jeg rede for egne erfaringer med oppbygging av forskningsgrupper, men påpekte også de fortrinn jeg har sett ved andre lands SFF-ordninger gjennom vurdering av store sentersøknader i Østerrike og Tyskland. Det er snakk om svært sjenerøse ordninger som tar sikte på å rekruttere forskertalenter både fra inn- og utland. Dessverre deltok ingen fra Kunnskapsdepartementet på konferansen.

Avslutningsvis må jeg si at det er påfallende når Aasland unnlater å kommentere de to viktigste poengene i min kronikk av 5. januar. Jeg la opp til en dialog slik hun ofte har etterlyst, men det ble det heller ikke nå noe av. Jeg utfordret henne på målsettingen om å investere tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i forskning innen 2010. Da statsråden besøkte Washington i oktober 2007, ble hun intervjuet av en

journalist fra bladet Time og en fra American Scientist om hvordan hun ser på muligheten til å heve den norske forskningsinnsatsen fra 1,5 til 3 prosent av BNP. Hun svarte at dette hadde høyest prioritet. Jeg vet at en av journalistene fulgte opp intervjuet med brev direkte til Aasland for å få bekreftet hennes utsagn, men han har ikke fått svar. Jeg nevner dette for å gjøre det klart at Norges forskningspolitikk er av interesse også i utlandet. Vårt omdømme er av stor betydning for hvor attraktive våre miljøer er som samarbeidspartnere. Jeg håper derfor at Aaslands manglende svar til den amerikanske journalisten, og uteblitt dialog med undertegnede, ikke betyr at vi går mot et løftebrudd når det gjelder Regjeringens og Stortingets vedtatte mål om tre prosent av BNP til forskning. Ingen er tjent med et løftebrudd – ikke forskerne og deres optimisme, ikke samfunnet og etterslekten, ikke den rødgrønne regjeringsalliansen, og heller ikke SV som parti.

Mitt andre poeng som Aasland heller ikke kommenterte, var min oppfordring til henne om å bli husket som en lysende stjerne – et virkelig stjerneskudd – i norsk forskningspolitikk ved å bygge opp forskningsfondet med oljepenger. Men da må hun få finansminister Kristin Halvorsen med på lag, noe som sikkert er vanskelig selv om hun er partifelle. Likevel burde det kunne gå an å få en konstruktiv dialog om forslaget.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media