Maskenes mester: Nicki Minaj. Foto av Neil Rasmus/BFA/REX/Shutterstock
Maskenes mester: Nicki Minaj. Foto av Neil Rasmus/BFA/REX/ShutterstockVis mer

UKAS VERS: Nicki Minaj - «Chun-Li»

Løfter nesten alle låtene hun er med på, men hun er ikke lenger interessant

Nicki Minaj lar frustrasjonen skinne igjennom på den nye singelen sin. Men det er seg selv hun har å takke.

Gi meg passordet til den helsikes wifi-en, klager Nicki Minaj idet den beste av de to siste singlene hennes, «Chun-Li», toner ut. Låta er aggressiv, funky og fengende, og det beste hun har sluppet siden, tja, «Trini Dem Girls» i 2014, minst. Likevel skinner altså frustrasjonen igjennom, og om så bare for et lite øyeblikk er det som om Minaj smelter sammen med vår egen Øystein Sunde anno 2005:

«Jeg sitter her med bredbånd, men jeg kommer ikke på nettet
for windowsen min er for gammal og drivern ække den rette.
Jeg har ringt til supporten, men de driver meg fra vettet
De sier jeg trenger ny driver og den må jeg hente på nettet!»

Den som trenger wifi-passordet føler seg utestengt. Og det er kanskje ikke så rart. Det har gått fire år siden siste Nicki Minaj-album. Fire år er lenge i rap-sammenheng. Selv om Minaj er en av det siste tiårets beste og viktigste rappere, og stemmen hennes har vært sterkt tilstede i lydbildet siden hun slo igjennom i 2010, har karrieren hennes aldri gått helt som smurt. I motsetning til hennes rival-for-øyeblikket, Cardi B, har hun aldri nådd toppen av Billboards Hot 100. Selv gjennombruddsingelen hennes lot vente på seg. «Super Bass» var den femte singelen fra debutalbumet «Pink Friday», sluppet flere måneder etter at hun satte rapverdenen på hodet med det forrykende verset sitt på Kanye Wests «Monster».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle de tre albumene hun har sluppet bærer preg av at man hver eneste gang har forsøkt å finne opp Nicki Minaj på nytt, for å gjøre henne salgbar i et marked i endring. Debuten «Pink Friday» higer etter popmagien som kan gjøre Minaj til noe mer enn en rå rapper, noen man kan spille på radio og selge inn hos et bredt, hvitt publikum. Bare «Super Bass» treffer blinken.

På andrealbumet, det frenetiske «Pink Friday - Roman Reloaded» fra 2012, har amerikansk radio beveget seg i retning av EDM, så da gjør Nicki det også. Men bare på halve albumet. Den andre halvdelen fyller hun med kompromissløs rapmusikk - som for å fortelle alle som forsøker å avskrive henne som «pop» hvem som er sjefen. Pop eller hiphop: Nicki var et monster. Og låtene var store.

To år senere var imidlertid spillereglene omskrevet igjen - av Beyoncé. Det selvtitulerte 2013-albumet hennes pekte i retning av en slags totalkunst, der film og musikk, privatliv og offentlig rolle gikk opp i en høyere enhet. På «The Pinkprint» fra 2014 forsøkte Minaj, som nettopp hadde slått opp med forloveden, for første gang å skrive personlige låter der hun fremsto som sårbar. Det gikk bare sånn passe. Alle de beste låtene på albumet er de der hun er tøff i trynet og enten lager fest eller bråk.

Og der har hun holdt seg siden - i den grad at hun nå er klubbrap-DJens nest beste venn. Nicki på remixen? Det er en banger. Nicki på gjestevers? Det er en hit. Ulempen? At hun har stivnet i én rolle. Nicki Minaj er vår tids mest utvendige rapper - det finnes nok noen bak masken, men det er bare masken vi får se. Og masken skal holde oss og konkurrentene på trygg avstand. Den er en vegg av ironi. På Lil Uzi Verts empatiske «The Way Life Goes (Remix)» virker hun derfor fullstendig malplassert. Den nye generasjonens følsomhet er utilgjengelig for henne. Man skjønner at det er dit hun vil, men hun har ikke skjønt hvordan.

Og kanskje er det derfor det nye albumet har latt vente på seg. For ikke å snakke om solo-hitene. For litt over et år siden slapp Minaj tre singler på samme dag som alle falt flatt, med mulig unntak for den med Drake, «No Frauds», som nok mest ble spilt fordi den hadde Drake. Minaj løfter nesten alle låtene hun er med på, men hun er ikke lenger interessant.

Det betyr noe i 2018. Rivaleriet mellom Nicki Minaj og Cardi B kan kokes ned til én ting. Nicki er flinkere til å rappe, men Cardi kan gjøre noe Nicki ikke kan. Hun snakker og rapper som et beundringsverdig, men feilbarlig menneske. Hun skaper ikke distanse, men en følelse av intimitet.

Lytter man til «Pink Friday» i dag, kan man høre noe av det samme - en ubeskyttet ledighet, et ønske om å kommunisere. Det forteller oss at Nickis problem kanskje mest ligger i at hun har lært å forsvare seg i en medievirkelighet som sjelden behandler kvinnelige artister pent over tid. Hvilket betyr at problemet kanskje ikke er Nicki Minaj, men oss. Cardi B kommer nok heller ikke til å virke fullt så ubevoktet og fri i 2026 som hun gjør i 2018.

Likevel skal vi ikke slippe Minaj av kroken fullt så fort. Når man vil være størst og best må man også tåle å sammenlignes med de største og beste. Bare noen dager etter at Minaj slapp de to nye singlene sine gråt og lo jeg meg gjennom Beyoncés overveldende Beychella-konsert. Og jeg var ikke alene om det. Beychella var en slags popmusikalsk katedral, der publikum ble løftet inn i et kraftfelt som gjorde oss alle større enn vi trodde vi var. Sammen. Det handlet ikke bare om Beyoncé, men det ville vært umulig uten henne. Og det føltes som om ingenting var umulig for henne. Så hvorfor skulle det være umulig for oss? En slik dimensjon mangler helt hos Nicki Minaj i 2018. Hun er fryktelig god til det hun kan, men hun kan ikke så fryktelig mye.

På «Chun-Li» gjør hun heldigvis det hun kan best. Hun rapper hardt og aggressivt over en livlig, men tung beat som nikker i retning av klassisk boom bap. Det høres ut som om hun har det gøy, som om skuldrene hennes er løse for første gang på lenge. Det smitter.

Låta er henvendt til en rival («Bitch, I been on / Bitch, you been corn») som kanskje er ment å være Cardi B («How many of them coulda did it with finesse?»), men som kunne vært hvem som helst. Minaj selv er Chun-Li, den første kvinnelige figuren i Street Fighter-spillet. Slik inntar hun rollen som pioneer og fighter, i kontrast til alle som som kommer etter henne.

Når hun også tar på seg rollene som Lara Croft - og Storm fra X-Men, er vi likevel tilbake ved Minajs problem. For jo, det er fint å feire popkulturens sterke kvinner. Men ingen av figurene hun identifiserer seg med er egentlige mennesker. De er bare fantasifigurer. Mer bekvemme å identifisere seg med enn Minajs høyst levende forgjenger Lil Kim, som også er hennes bitre rival. Men altså ikke levende. Ikke et menneske. I høyden en maske.

Maskens kraft skal likevel ikke undervurderes. Masken tillater en å fokusere og kanalisere en viss energi som kanskje ikke ville fått utløp ellers. Og få steder får den sterkere og klarere utløp enn hos Nicki Minaj - og ikke minst i «Chun-Li». Legg for eksempel merke til effekten hun oppnår gjennom den fulle stoppen hun legger inn akkurat på fireren i hver verselinje, med trykktung utgang, slik at det oppstår en liten pause før hun igjen går løs på eneren i neste takt. Hun gjør det ikke fordi hun trenger å trekke pusten, men fordi det gir hver verselinje mest mulig tyngde og autoritet. Og idet rimet skifter fra de lukkede im-lydene i swim/rim til de mer åpne sch-lydene i bench/drenched/quenched/trench/inch/wrench, tar hun samtidig mer plass, blir mer breial og snerrende. Før hun henter seg inn igjen med de kortere lot/forgot-lydene, som gjøres harde og skarpe som diamant i det kontante avslutningsrimet Roc/rock:

«Ayo, look like I'm goin' for a swim
Dunk on 'em, now I'm swingin' off the rim
Bitch ain't comin' off the bench
While I'm comin' off the court fully drenched
Here, get some haterade, get ya thirst quenched
Styled on 'em in this Burberry trench
These birds copy every word, every inch
But gang gang got the hammer and the wrench (brrr)
I pull up in that quarter milli off the lot
Oh, now she tryna be friends like I forgot
Show off my diamonds like I'm signed by the Roc (by the rock)
Ain't pushin' out his babies 'til he buy the rock»

«If you liked it then you should have put a ring on it», sang Beyoncé - og ventet til hun selv var gift med mannen som eide «The Roc», Jay Z, før hun fikk barn med ham. Sannsynligvis nok et spark til «lillesøster» Cardi B, som riktignok er forlovet med Offset fra Migos, men som også venter barn med ham - selv om ryktene svirrer om at han er utro.

De gamle er som regel eldst, og joda, det er gjerne lurt å beskytte seg mot katastrofer. Likevel var det ordene til en annen av Nicki Minajs rivaler, Remy Ma, som gjorde mest inntrykk da nyheten om at Cardi var gravid ble offentliggjort.

Remy gråt nemlig av glede fordi Cardi var modig nok til å gjøre akkurat det hun ville. Hun skrev om hvordan kvinnelige artister alltid har fått beskjed om å late som om de ikke har kjæreste, om å sette sitt eget liv på vent for å underholde massene. Samtidig føler man seg fanget i egen kropp, og blir ulykkelig når man tilsynelatende skal ha det som best. «Endelig er jeg fri!» jublet Cardi B på vei ut av SNL-studioet der hun hadde avslørt gravidemagen sin. «Jeg gleder meg også over at du er fri,» skrev Remy Ma på Instagram.

Det var den liflige lyden av masker som knuste.