Løfterik krimdebut

Med «Flaggermusmannen» har Jo Nesbø levert en fargesterk og sanselig krimdebut med lovende takter og noen få sure toner.

Politimannen Harry Hole er i Australia for å bistå etterforskningen av voldtekten og drapet på den norske bartenderen Inger Holter. Snart virvles Hole inn i sentrum av det som skal vise seg å bli jakten på en seriemorder.

Hole blir satt i par med Andrew Kensington, en aborigin-detektiv med en livat fortid, svært personlige interesser i etterforskningens utfall og brede kontakter blant Sydneys løse eksistenser. Kensington blir også Holes innfallsport til de australske urinnvånernes historie og samtidig hans kulturelle tolk og guide til det moderne storbylivet slik horer, halliker, transer og dealere lever det i gledeskvarteret King's Cross.

Da etterforskningen stagnerer som følge av blindsporene som triller inn og følges ut i den store, tomme australske natta, innser Harry at han er blitt tildelt en rolle i et spill han ikke kjenner. Han må legge konvensjonelt politiarbeid på hylla, lytte etter gjenklangen av morderens handlinger og navigere etter instinktene, ikke ulikt nattevesenet i romanens tittel, som for øvrig også er aboriginenes symbol for døden.

Velprøvd

Plottet i «Flaggermusmannen» er sydd over en solid og velprøvd lest. Historien drives fram i effektiv tredjeperson, og Nesbø skriver med den nødvendige freidighet som skal til for å skape noe mer enn bare nok en politiroman om enda en antihelt som drives fram av en ofte nesten fascistisk rettferdighetssans og en sterk undergangsdrift. Nesbø fører en bred pensel og ditto strøk, men han har også skarpt blikk for aparte detaljer som huker leseren og trekker en inn på kloss hold.

Hole er en troverdig karakter, heldigvis langt mindre uskyldsren og naiv enn de fleste norske etterforskere som sendes ut i verden i krimromaner, har en tendens til å være. Nesbø vever på en fin måte inn australske legender i historien og spesielt én gir romanen dypere klangbunn. Det er historien om jegeren Walla som mister kjæresten Moora i kjempeslangen Bubburs knusende kveletak, og hvordan han med list og ikke makt dreper slangen. Hvem av de mytiske figurene Hole tvinges til å identifisere seg med, overlater jeg til leseren å oppdage på egen hånd.

Nesbø har heller ikke utstyrt Hole med kunnskap det er usannsynlig at han skulle besitte på forhånd, han lar Hole lære underveis av samtaler og spørsmålets edle kunst. Hole er en turist i den australske virkeligheten og etter hvert som handlingen akselererer, klarer Hole å pusle sammen bitene han har fått kastet til seg. Nesbø lar også Hole gå noen harde erkjennelsesrunder med seg selv blant kråkesvarte sjeler i neonskimmeret, øldunsten og kjønnsstanken fra diverse etablissementer i King's Cross.

Når det gjelder de sure tonene jeg nevnte innledningsvis, får forlaget ta ansvaret for sin del. «Flaggermusmannen» skjemmes i et par partier av haltende språkføring og ymse slags slurvefeil som skulle vært luket bort i språkvasken. «Knivmannen lo og nærmet seg mens han sjonglerte kniven mellom venstre til høyre hånd» er ikke akkurat god norsk og «Da var det verre med dressjakkene i varmen, men alternativet var å sitte iført skjorte og pistolhylse» antyder et artig syn.

Fadesene er flere og helt unødvendige. Når det gjelder bruken av metaforer ligger Nesbø til tider nærmere tung steinrøys enn spretten Chandler; her snakkes det om at sjelen er en stor, mørk skog det må brennes branngater i og om å sitte i ubåter mens desperasjonen presser på og truer med å knuse skroget.

Amerikansk

Det er tydelig at Nesbø har lest den amerikanske krimleksa si, kanskje litt for tydelig, for Harry Hole består foreløpig av like deler Nesbøsk originalitet og trekk lånt fra åndsfrender som James Lee Burke og Lawrence Blocks tørrlagte og hardt prøvde etterforskere Dave Robicheaux og Matt Scudder. Nesbø insisterer også på å skyte inn dialogsnutter og fraser på engelsk for at leseren virkelig skal skjønne at vi er i Australia. Dette er sammen med den vasne forvirringen etternavnet til Harry skaper mer til irritasjon enn berikelse, men disse innvendingene blir likevel for bagateller å regne i den ellers så helstøpte sammenhengen.

Så da er det bare med glede å melde at et nytt krimtalent har entret banen og Nesbø stiller garantert sterkt i kommende sesonger. Han får dessuten sølvstjerne i boka for å sitere fra «Batman: Year One»; Frank Millers tolkning av historien til lovens mest fascinerende og kappekledde håndhever er vektig lesning enten man er krimfan eller ei.