FØRSTE SKOLEDAG: - Ordet lek som i L97 var brukt over 130 ganger ble i LK 06 kun brukt fire ganger. Politikerne mente åpenbart at leken var delvis skyld i de «dårlige» resultatene, og den ble fjernet uten diskusjon, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jon Eeg / NTB Scanpix
FØRSTE SKOLEDAG: - Ordet lek som i L97 var brukt over 130 ganger ble i LK 06 kun brukt fire ganger. Politikerne mente åpenbart at leken var delvis skyld i de «dårlige» resultatene, og den ble fjernet uten diskusjon, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jon Eeg / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Skole for seksåringer

Løftet om fri lek for førsteklassingene er brutt

Alle som tidligere ble beroliget med løfter om barnevennlige forhold for seksåringene i skolen kan ha grunn til å føle seg lurt.

Meninger

Norge er pliktig til å følge barnekonvensjonen, og der står det tydelig at «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende syn». Så hvis man ikke har vurdert barnets beste ved for eksempel forandring i loven eller ved nye reformer, kan disse dokumentene regnes som lovstridige.

I 1997 ble seksåringene flyttet fra barnehage til skole (L97). Dette handlet mye om økonomi, da det var mangel på barnehageplasser og rimeligere med et årskull i skolen. Til gjengjeld ble fagpersoner og foreldre lovet mye lek og det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner.

I år 2000 var vi med i den internasjonale testen PISA for første gang, og våre 15-åringer gjorde det bare «midt på treet». Dette ble av politikere betegnet som «PISA-sjokket» og ble et påskudd til å innføre reformen Kunnskapsløftet i 2006 (LK 06). Medisinen ble mer kontroll og «større læringstrykk» på første trinn. Der man før lot barna jobbe etter sitt modningsnivå og komme i mål i andre klasse, skulle man nå i lesing og regning ha statlige kartleggingsprøver allerede på våren første trinn.

Ordet lek som i L97 var brukt over 130 ganger ble i LK 06 kun brukt fire ganger. Politikerne mente åpenbart at leken var delvis skyld i de «dårlige» resultatene, og den ble fjernet uten diskusjon. Den nye stortingsmeldingen «Lærelyst» er typisk, den gjelder for første trinn, men ordet lek er ikke nevnt. Alle som tidligere var blitt beroliget med barnevennlige forhold for seksåringene kan ha grunn til å føle seg lurt.

Den frie leken er barnets måte å lære på, den reduserer stress, gir glede og kreativitet, barnet bearbeider hendelser, man utvikler empati og vennskap dannes for å nevne noe. Professor ved Boston College, Peter Gray, forteller at barnet instinktivt vil leke fordi det er naturens måte å sikre seg at barnet får øvd på det som er viktig i samfunnet Det er merkelig at noe som var en så viktig forutsetning for hele reform 97 med et pennestrøk ble borte, fordi noen som ikke har utdannelse på området tror at leken er uvesentlig for læring.

En seksåring er i «den lille pubertet», og begynnelsen av den motoriske gullalderen. Armer og ben vokser i rekordfart, og manglende muligheter for bevegelse fører ofte til uro og vantrivsel. Førskolen tok på alvor kunnskapen om denne aldersgruppen. Gjennom å gjøre det som var naturlig for dem, lærte barna mye som ikke nødvendigvis kan måles på en kartleggingsprøve. Man kan snakke om å være snille med hverandre, men i leken settes man virkelig på prøve. Med fagpersoner tilstede som kan veilede og korrigere negativ oppførsel, lærer barna hva empati vil si i praksis. Denne treningen fikk de mye av i barnehagen. Gjennom reformen i 1997 ble førskolelærere tatt inn i skolen med sin spisskompetanse.

Men slik det er blitt etter Kunnskapsløftet, er det målbare resultater som står i fokus. Førskolepedagogikken presses ut. Lærerne gjør hva de kan for at barna skal ha det bra og lære mest mulig, men de er tvunget til å følge læreplanen og la barna delta i flere og flere tester som pålegges fra politisk hold. De statlige kartleggingsprøvene var tenkt som et verktøy internt for å finne ut om noen trenger spesiell oppfølging, men de fungerer i dag også som et måleinstrument for om en kontaktlærer har gjort jobben sin godt nok.

Hvor man for noen år tilbake ikke trengte å kunne lese før innen 2. trinn, må man i dag ha oppnådd et visst lesenivå for å kunne besvare lese-kartleggingsprøven. For å løse dette velger mange skoler å nedprioritere andre fag fram mot testene, ja de blir oppmuntret til det. Hvilken effekt denne ensrettingen har på barna burde diskuteres med tanke på barnets beste. Oppi dette har leken dårlige kår.

PISA-undersøkelsene er interessante, men har fått alt for mye å si i den norske skolen. Statistikk er ofte misvisende hvis den ikke leses nøye og ses i kontekst. Det har vært gjentatt fra politisk hold at de norske resultatene i matematikk i 2015 var så mye bedre enn de foregående årene, fordi vi endelig var over gjennomsnittet i OECD-landene. Slik forsøker de å bevise at deres harde linje i skolen har fungert. Men det som er så underlig er at den samme elevgruppen fikk bekymringsfullt dårlige karakterer i nettopp matematikk samme år (42 prosent fikk bare karakteren 1 eller 2)! Her er det noe som ikke stemmer.

I den danske rapporten kommer det fram at OECD-snittet har gått ned i alle fagene, spesielt i matematikk. Dermed kan vi ha nesten de samme resultatene som før, men likevel komme over snittet. For å ta et annet eksempel på hvordan statistikk kan være misvisende: Danske forskere tilbakeviste at deres resultater i lesing og matematikk var dårligere i år 2003 enn i år 2000. De forteller at deres lavere plassering skyldes at flere land deltok i 2003, og at Hong Kong og Macau som topper listen ikke deltok i år 2000. Dette antar jeg også gjaldt Norges plassering. PISA-undersøkelsen får kritikk for å basere utregningene delvis på estimerte resultater, og det i tillegg store unøyaktigheter.

Vi må heller ikke glemme at vi gjennom PISA sammenligner oss med land som ikke har en enhetsskole som oss der alle får være med. De norske resultatene har egentlig vært ganske stabile, og det å slå politisk mynt på et slikt grunnlag er spekulativt.

Testing og måling øker presset på de små, men dagens læreplan tar ikke hensyn til seksåringens egenart og behov. Det forventes av barna at de skal sitte stille lenge og prestere på områder som de ikke er fysisk og psykisk modne for. Den frie leken krever tid, og blir ofte overlatt til Skolefritidsordningen (SFO/AKS). Men det er også individuelle forskjeller mellom skolene. Noen tviholder på leken, og klarer å presse inn for eksempel en leketime daglig på timeplanen. Andre har lekekasser stående som de bruker i stasjonsundervisning, eller de brukes som premiering når elevene har jobbet bra for eksempel. Men de fleste lærere kan fortelle at det er blitt store endringer i undervisningen for første trinn fra den tiden seksåringene kom inn i skolen i 1997 og fram til i dag. Mange er frustrerte på barnas vegne, men kommer fort i en lojalitetskonflikt.

Slik skolen er i dag er det mange som tenker at barna heller skulle vært i barnehagen et år til. I Finland, som er et land mange ser opp til i skolesammenheng, begynner ikke barna på skolen før de er sju. Sverige gjør det samme. Dette er et alternativ, men det vil bli dyrt å opprette barnehageplasser til et helt årskull.

Et godt tiltak kunne være å innføre ordninger man har i andre land som Tyskland, hvor de som blir født på høsten ikke begynner på skolen før neste skoleår. Det betyr at alle har rukket å fylle seks år før de begynner i første klasse. I tillegg burde det være større rom for individuell modenhet, dette kunne helsestasjonen hjelpe til med å vurdere.

Dropp de nasjonale kartleggingsprøvene i første trinn, siden dette i praksis blir førende for all undervisning, men gjennomfør egne kartlegginger for internt bruk. Nasjonale kartleggingsprøver kan ev. flyttes til 2. trinn. Det bør være høy lærertetthet og med førskolepedagog på teamet. PISA må ikke bli en politisk prestisje, men se heller på om de som går ut av skolen klarer seg godt og om de etter hvert kommer seg ut i arbeid. Så bør den frie leken igjen få sin plass i læreplanene og timeplanene, og tid for lek bør vernes i Opplæringsloven. Men aller viktigst er at politikerne begynner å lytte til fagpersonene, de som jobber med barna. De har kompetanse på hva barna egentlig trenger for å bli gode samfunnsborgere, samtidig som barndommens egenverdi og barnets beste blir ivaretatt.

Fem- og seksåringene har i 20 år møtt forventingsfullt opp på første skoledag, med tro på at det som venter dem er til deres beste. Det er de voksnes plikt å sørge for at det er det de får. På tide med en debatt om innholdet i første klasse på barnets premisser!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook