AV KROKEN: Fiskeriminister Harald Tom Nesvik. Foto: NTB Scanpix
AV KROKEN: Fiskeriminister Harald Tom Nesvik. Foto: NTB ScanpixVis mer

Logikken i oppdrettsforvaltningen dumpes like uforsvarlig som lusemiddel

Dagbladet mener: Næringer som avhenger av naturen, må forholde seg til økologiske begrensninger. Det må speiles i loven.

Meninger

Fiskeriminister Harald Tom Nesviks tidligere arbeidsgiver er hektet av kroken. Brønnbåtselskapet Sølvtrans, hvor Nesvik var kommunikasjonssjef inntil han ble utnevnt til statsråd, var anklaget for å bryte loven. Selskapet dumpet avlusningsvann i et gytefelt for torsk. Nå viser det seg at dumpingen ikke var et brudd på loven. Det betyr ikke at saken er ute av verden.

Nå er det loven i seg selv som bør være den mistenkte.

Regelen Sølvtrans var anklaget for å bryte, er i utgangspunktet tvilsom: brønnbåtene må bevege seg 500 meter vekk fra gytefelt for reke og torsk - en forbudssone - før de kan dumpe avfallet. Med strøm i vannet er ikke 500 meter mye. Middelet som Sølvtrans brukte, og som er en av de vanligste metodene for avlusning, er hydrogenperoksid - en kraftig oksidant som brukes som blekemiddel og til desinfeksjon. Middelet kan ha negativ effekt på skalldyr og reker. Men Sølvtrans har ikke brutt loven, selv om de ikke har holdt seg til 500-metersregelen. Hvordan kan det henge sammen?

Fordi utslippet fra brønnbåten skjedde mens den var fortøyd til oppdrettsmerden, er selskapet innenfor loven. Når båten er fortøyd til oppdrettsanlegget, hører den inn under anleggets utslippstillatelse. Slik loven er utformet, kan dermed brønnbåten dumpe avlusningsvann ved oppdrettsanlegget, selv om anlegget ligger midt i et reke- eller gytefelt – en forbudssone.

Denne saken illustrerer et kaos og et byråkratisk regelverk uten innebygd logikk. Sølvtrans kunne teknisk sett ha blitt dømt for miljøkriminialitet dersom de dumpet avfallet 50 meter fra oppdrettsanlegget, men frikjent fordi båten lå fortøyd helt inntil. Det er alvolig nok at en næring ikke ønsker å rydde opp, men det er enda verre at myndighetene står og ser på. I Norge har totalt 426 oppdrettsanlegg fått tillatelse til å være plassert innenfor forbudssoner, inkludert 500 meters buffersone, opplyser Fiskeridirektoratet til NRK. Det betyr at denne praksisen er satt i system.

Oppdrettsnæringen har vært en vekstnæring i Norge, og norske politikere har enorme ambisjoner for ytterligere økning. Men til tross for økt etterspørsel klarer ikke oppdrettsnæringen å produsere mer. Sykdomsproblemer setter en stopper, naturen selv har satt proppen i. Næringer som avhenger av naturen, må forholde seg til økologiske begrensninger. Lovverk må ta hensyn til dem, og utformes helhetlig. I saken med Sølvtrans er vi vitne til det motsatte. På den måten er den en nøkkelfortelling om hva som er galt med norsk oppdrettsforvaltning.