BEGAVET, MEN SELVOPPTATT: Regissør og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan lar kamera hvile mye på seg selv i «Tom at the Farm».
BEGAVET, MEN SELVOPPTATT: Regissør og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan lar kamera hvile mye på seg selv i «Tom at the Farm».Vis mer

Løgn på løgn

«Tom at the farm» er en psykologisk thriller som nesten innfrir.

FILM: Det er mye hår i starten av kanadiske «Tom at the Farm». Xavier Dolan har utstyrt sin hovedfigur med en stripete, blond mopp av en annen verden, visstnok Montreals reklameverden, noe jeg har vanskelig for å tro. Den mest sannsynlige frisyreforklaringen er at den skyldes regissør og hovedrolleinnehaver Dolans manglende distanse til egne ideer. Og eget ansikt. Kamera har et tendens til å oppsøke og dvele ved Dolans pene ansikt litt for hyppig. Dette er irriterende, men ikke så mye at det ødelegger filmen.

Trist på landet
«Tom at the Farm» er Dolans fjerde spillefilm og den andre som settes opp på vanlige norske kinoer. Den forrige, «Hjertebank» (2010), var en trekanthistorie om ulidelig selvtilfredse hipstere som etter hvert avslørte en sårbarhet som gjorde filmen severdig. Det ga også en ekstra dimensjon at Dolan (f. 1989) var et bråmodent talent.

Hvis vi glemmer frisyrer og selvopptatthet, kan vi få øye på de mer interessante aspektene ved «Tom at the Farm». Bygutten Tom må langt ut på landsbygda i Quebec for å delta i begravelsen til kjæresten Guillaume. Han oppdager at Guillaumes mor ikke visste at sønnen var homofil og Tom sier han var en venn og kollega. Deretter blir vi introdusert for Francis, Guillaumes storebror. Han er filmens muskuløse psykopat og tvinger Tom til å bygge løgn på løgn for å holde moren uvitende.

Voldelig
Tom gjør flere forsøk på å komme seg unna, men er samtidig fascinert av store, sterke Francis. Dette resulterer i flere intense scener som balanserer på en knivsegg mellom vold og sex, men som har det med å bikke over i førstnevnte.

Det er ikke meningen å være nedlatende, men Dolan må fortsatt kunne kalles ung og svært lovende. Historien, som bygger på Michel Marc Bouchards teaterstykke, har potensiale i seg til å bli en medrivende psykologisk thriller om undertrykt seksualitet og Dolan lykkes langt på vei, men han har det med å være overtydelig på en måte som tar bort noe av faren og spenningen.