PATERNALISME: At opprøret i Tunisia dreier seg om en «Wikileaks-revolusjon», et opprør som ble satt i gang da sannheten ble avdekket av Vestens kloke menn, er mer enn bare et eksempel på medias selvsentrerthet og selvgodhet. Det er en oppdatert versjon av Den hvite manns byrde, mener Brendan O'Neill.Foto: Jacques Hvistendahl
PATERNALISME: At opprøret i Tunisia dreier seg om en «Wikileaks-revolusjon», et opprør som ble satt i gang da sannheten ble avdekket av Vestens kloke menn, er mer enn bare et eksempel på medias selvsentrerthet og selvgodhet. Det er en oppdatert versjon av Den hvite manns byrde, mener Brendan O'Neill.Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Løgnen om «Wikileaks-revolusjonen»

OPPØRET I NORD-AFRIKA: Det siste tunisierne trenger er råd fra de twitrende klasser.

ALLE SOM TROR på frihet og demokrati vil glede seg over de siste hendelsene i Tunisia. En korrupt, autoritær leder som i årevis har vært støttet av vestlige regjeringer, er styrtet av en rasende folkemengde som krever frihet og økonomisk sikkerhet.

Det er et inspirerende øyeblikk.

Men hvordan tolkes dette blant vestlige kommentatorer? Som en «wikileaksrevolusjon» eller en «twitterkrig» — begreper som avslører den vestlige politiske klassens mangelfulle evne til samfunnsanalyse og ikke minst deres selvopptatthet. Implisitt er at hvis ikke vi mediekyndige hvitinger hadde avslørt tunisisk korrupsjon, ville de ikke hatt redskapene eller kunnskapen til å reise seg mot undertrykkerne.

OPPRØRET I TUNISIA viser at det finnes en positiv strømning for frihet i afrikanske land. Virkelig frihet. Etter 23 år med president Zine al-Abidine Ben Alis styre, 23 år med undertrykkelse, korrupsjon og den absolutt tynneste form for «demokrati», klarte demonstrerende studenter og arbeidere å fjerne ham på bare noen få dager. Og på tross av at Ben Ali er flyktet til Saudi-Arabia, fortsetter protestene med krav om at hans parti, Demokratisk konstitusjonell reisning (CDR), fjernes helt fra makten og fra den nyetablerte koalisjonsregjeringen.

Dette har vært et hardt slag for Mohamed Ghannouchi. Statsministeren fra samme parti ble president da Ali flyktet, og er fremstilt som en helt av Aung San Suu Kyis type i vestlige medier. (Vestlige medier foretrekker eliteuniversitetsutdannede, moralsk høyverdige individer framfor den uforutsigbare og sinte grasrota.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange vestlige observatører virker overrasket over at demonstrasjonene fortsetter etter at Ben Ali måtte rømme landet. Flere har gått fra å beskrive demonstrasjonene som en «sjasmin-revolusjon», til å bekymre seg for at situasjonen skal «ende i kaos». En av de forvirrede reporterne melder at mange i Tunisias politiske sjikt hadde «håpet at det å felle Ben Ali ville tilfredsstille demonstrantene». Den fortsatte uroen framstilles som en gåte.

MEN DET er ingen gåte. Disse observatørene har rett og slett oversett en vesentlig historisk erfaring: Når grupper av mennesker som protesterer kjenner at de faktisk er mektige, at de kan endre samfunnet og forme sin egen framtid, er det sannsynlig at de presser på stadig mer. De søker enda flere endringer enn de første begrensede kravene de stilte.

I så måte er det å håpe at Tunisias befolkning fortsetter å demonstrere, for å tvinge så mange demokratiske innrømmelser ut av sine makthavere som de overhode kan.

PROTESTENE SOM nå skaper engstelse hos noen av de i utgangspunktet begeistrede reporterne, har også indirekte utfordret ideen om at vestlige humanister frigjør afrikanerne fra tyranni. Det tunisiske opprøret smadrer den forestillingen, fordi det var vestlige myndigheter som holdt Ben Ali ved makten i 23 år. Han ble regnet som en lojal alliert i Afrika, en ivrig støttespiller i «krigen mot terror», og var støttet av både Washington og Paris (den tidligere kolonimakten).

Ben Alis regime mottok 350 millioner dollar i militær bistand fra USA mellom 1987 og 2009. I 2009, etter at Ben Ali var gjenvalgt med over 90 prosent av stemmene for femte gang, sa Abdul-Raouf Ayadi fra den forbudte demokratiske opposisjonen i Tunisia: «Vestlige land støtter diktaturet i Tunisia, og de yter både økonomisk bistand og mediestøtte.»

Tunisia viser at det siste afrikanere trenger er vestlig innblanding. Det hindrer selvbestemmelse, og gjør at vestlige regjeringers interesser får forrang over interessene til de folket.

LIKEVEL ER altså Vestens gjenfortelling av hendelsene redusert til en slags hissig form for blogging; man har forstått revolusjonen som gatekampens svar på den twitringen som opptar så mye av energien til vestens skravlende klasser og selvopptatte studenter. Uten evne til å levere en vesentlig sosial analyse av hvem som står bak opptøyene - først og fremst utdannede unge mennesker som har fått nok av politisk korrupsjon - eller en politisk analyse av vestens støtte til de autoritære kreftene i Tunisia, har man kort og godt kalt protestene et «twitteropprør» og en «facebookrevolusjon». I mangel på analytisk evne har man et overdrevent fokus på de mest ressurssterke (det er ikke tvil om at endel sosiale nettverk er brukt som kommunikasjonsredskap), framfor å bry seg med årsakene til opprøret.

DET ER ET sterkt innslag av paternalisme i dette synet på raseriet i Tunisia. Og mest synlig er dette i merkelappen «verdens første wikileaksrevolusjon». Det er blitt hevdet at varslernettstedet spilte en avgjørende rolle da lekkasjer fra USAs diplomati avslørte at Ben Ali og hans søsken ble sammenlignet med en mafia. Selv det høyt respekterte tidsskriftet Foreign Policy hevder Wikileaks var «en utløsende faktor og et redskap for politisk sinne» i Tunisia.

Ideen om at Tunisia trengte St. Julian av Assange for å avsløre all den korrupte, udemokratiske svindelen de var utsatt for av sin egen elite, er bisarr. Som mer kritiske kommentatorer har påpekt, har tunisierne i årevis dokumentert overgrepene begått av Ben Ali og hans familie. Ulike organisasjoner og opposisjonsbevegelser har samlet bevis og rapportert om Ben Ali, og spredt dette på tross av massiv sensur, på et tidspunkt da Assange bare så vidt hadde begynt sitt prosjekt og skrev forvirrede dokumenter om onde kapitalistiske regjeringer som hjernevasker massene.

AT DETTE DREIER seg om en «wikileaksrevolusjon», et opprør som ble satt i gang da sannheten ble avdekket av Vestens kloke menn, er mer enn bare et eksempel på medias selvsentrerthet og selvgodhet. Det er en oppdatert versjon av Den hvite manns byrde. Dette er Det hvite Wikileaks byrde; en ide om at medieeksperter her må åpne øynene og røre hjertene til de undertrykte brune menneskene der borte.

Tunisisk undertrykkelse ble i alle år støttet av vestlige styresmakter som del av fantasien om at vi skulle redde folket fra afrikansk kaos og islamsk fundamentalisme. Nå blir det tunisiske opprøret framstilt som en forlengelse av fantasipolitikken til soveromsbloggerne og de som organiserer lekkasjer, og som ser ut til å tro at de kan frigjøre en befolkning ved å trykke på tastene sine.

Det tunisiske folket kommer godt fra opprøret. Vestens politikere og observatører gjør det ikke.

Oversatt fra Spiked av Dagbladet.
www.spiked-online.com