Loire og Lærdal

Olivier Debré er et velkjent navn innenfor fransk maleri, men veteranens signatur har også en særstilling i Norge. Modernisten maler både vått-i-vått og presist pastost med meterlange pensler, slik at fargene kan flomme som vestlandsregn og stavkirken stå likt et kalligrafisk tegn på lerretet.

  • Mens forgjengeren Monet nøyde seg med ett vinterlig opphold for å fange lysets spill over snø i Sandvika i 1895, strekker Debrés dialog med norsk natur seg over ulike årstider og knytter seg til forskjellige steder gjennom mer enn et kvart sekel. Han ble introdusert for hovedstadens publikum fra Pariserskolens forpost i Galleri Haaken på 60-tallet, men galleristen åpnet også franskmannens øyne for de maleriske mulighetene i de mer rurale trakter enn Frogner. Resultatet ble - som direktør Hans-Jakob Brun skriver i forbindelse med den aktuelle utstillingen i Astrup Fearnley Museet - at «i mange norske hjem og samlinger er disse karakteristiske malerilandskapene blitt en slags doble budbringere, fra den internasjonale modernismen, og fra det nasjonale landskapet».
  • Debré fant både motiver og et eget marked her til lands, og disse billedmessige «budbringerne» fra våre kanter forblir stort sett innenfor Norges grenser. Monet fikk heller ikke noen særlig respons på sine Sandvika-scener hos fransk publikum, og Kolsåstoppen havnet i skyggen av hans serie av katedralen i Rouen fra samme periode. Da Debré ble hedret med retrospektiv utstilling i kunstsenteret Jeu de Paume i Paris for tre år siden, var det ikke noe rom for «de norske maleriene» i salene ved Concordeplassen. Derimot sørget Rogaland Kunstmuseum for å vise noen av dem, da deler av mønstringen kom til Stavanger året etter.
  • Oslo-utstillingen presenterer også et lite utsnitt av den Debré som på 50-tallet tok opp tradisjonen fra Nicolas de Stakhl og siden via impulser fra USA-modernismen kom fram til det gestiske penselspråket man forbinder med hans modne maleri. Likevel er disse eksemplene for få - og til dels altfor små - til å stille franskmannens naturvisjoner fra våre breddegrader i relieff. Professor Magne Malmanger klargjør riktignok verbalt denne forskjellen i boka som Labyrinth Press utgir til utstillingen, men som han selv skriver lar ikke «malerens innsikter seg så lett flytte over i ordenes og begrepenes verden». Derfor skulle man gjerne sett den monumentale siden av Debré, hvor en mer enhetlig farge «flyter stille som Loire» i talende kontrast til «den krappere rytmen» på lerretene fra Lærdal.