Lokaldemokrati i fare

Valgkampen er i gang og radio- og TV-kanalene kjører ferdigregisserte og forutsigbare debatter med partiledere og andre stortingspolitikere som alle har gått på samme kurs for å lære seg intervjuknepene. I hovedsak går det ut på å gjenta et bestemt mantra uansett hva intervjueren spør om. Dette er igjen rikspolitikernes lokalvalg. Ingen av partiene er opptatt av å gjøre lokaldemokrati til en selvstendig sak i valgkampen.

Et av de viktigste politiske spørsmålene i dag burde være om vi faktisk trenger lokaldemokratiske organ lenger eller om det er tilstrekkelig at de videre bare er iverksettingsorgan for rikspolitiske vedtak. Tiden er overmoden for at dette prinsipielle verdispørsmålet får oppmerksomhet. Hva skal være kommunenes og fylkeskommunenes rolle som framtidige folkevalgte organ i en moderne velferdsstat? Satt på spissen vil styrking av lokalpolitiske organ innebære og si ja til variasjon mellom kommuner i valg av løsninger. Valgkampen, så langt, har handlet om hvordan man skal begrense denne muligheten og sikre standardiserte velferdsordninger som skal gjelde, uavhengig av lokale politiske vurderinger.

I den grad kommunene har vært nevnt så langt i valgkampen, er det ensidig i et standardiserings- og effektiviseringsperspektiv. Kommunene evalueres kun i forhold til om de leverer godene som andre myndigheter har definert for dem. Fylkeskommunens plass i velferdsutbyggingen har ikke vært berørt i det hele tatt og det er symptomatisk for hvor marginal denne institusjonen har blitt etter at staten tok over ansvaret for sykehusene. Ingen rikspolitikere har så langt blitt avkrevd synspunkter på i hvilken grad lokaldemokrati i seg selv bør være et viktig aspekt ved vårt styresett og hvordan man eventuelt skal kunne hegne om det. Det mangler ikke på utredninger om reformer i lokalforvaltningen og nye regioninndelinger, men hvorfor blir slike spørsmål aldri tema for politikerne i valgkampen?

Kommunene er viktige institusjoner i utbyggingen av velferdsstaten, men de har blitt problematiske redskap både for motstandere og tilhengere av privatisering. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har blitt valgkampens stjernelag hos mediene fordi de står godt til hverandre. Partiene fronter samme saker, eldreomsorg og barnehager, men de har ulike løsninger. Kommunene, som lokalpolitiske organ, står imidlertid i veien både for Stoltenberg og Jensen. Begge parter ønsker, bevisst eller ubevisst, å redusere det lokalpolitiske rommet. Det vises lite tillit til lokalpolitikerne og det politiske lekskjønnet lokalt skal avlastes av andre styringssystem som domstol, byråkrati og marked. Det skjer når rikspolitikeres svar på alle problemer er øremerking av tilskudd, rettighetsfestinger, minstenormer og krav om at kommunen leverer varen bedre og billigere. Det er institusjonenes evne til å realisere innbyggernes rettigheter som avgjør om de har livets rett. Dermed absolutteres effektivitetsstandarden som mål på relevansen av kommunene i enhver debatt. Statistikken og graden av køer forteller om kvaliteten på lokalpolitikernes beslutninger.

I valgkampen, og i den politiske debatt for øvrig er det ensidig oppmerksomhet på den enkelte brukers materielle interesser på et avgrenset felt. Det tas dermed for gitt at kontakten som vi innbyggere har med det offentlige, primært er for å stille krav om ytelser og i det perspektivet er det ikke sikkert at vi trenger kommunene lenger. Vi innbyggere forstås ensidig som brukere og kunder og jo flere av de offentlige ytelsene som er fastlagt i rettighetsform, jo bedre er det. Dette innebærer også at betydningen av å ha politiske debatter reduseres betraktelig og dermed kan man også rydde av veien så mange politiske arenaer som mulig, inkludert alle kommunalpolitiske organ.

Et av problemene med denne innfallsvinkelen rundt lokaldemokrati i dag og de tiltakene som det oftest ropes på, er at de ikke drøfter hvordan man skal bli bedre til å behandle de vanskelige prioriteringsspørsmålene som, uansett oljepenger, vil trenge seg på. Hvem skal prioritere mellom de ulike brukerrettighetene når summen av disse er større enn pengesekken? Er det de som roper høyest som skal få først? Eller er det de som har ressurser til å drive lobbyvirksomhet for sine interesser i Stortinget? Er det kanskje de brukerne som er så heldige å få saken sin på Førstesida i tabloidavisene som bør prioriteres eller skal disse tradisjonelle politikeroppgavene flyttes over til domstolene? Ut fra et demokratiperspektiv på kommunene er det klart at vi behøver lokalpolitiske fora som kan prioritere i slike spørsmål ut fra lokale vurderinger.

En organisering av den offentlige fordelingspolitikken som reduserer muligheten for at ulike brukerinteresser prøves mot andres krav, ønsker og rettigheter, betyr samtidig at borgernes rettigheter til å være aktive deltakere i denne fordelingen av goder og byrder reduseres. Dermed reduseres også mulighetene for å influere på hvilken samfunnsutvikling man ønsker seg. Den lave oppslutningen ved lokalvalgene må ses i denne sammenheng. Hva som er gode eller dårlige løsninger for kommunens innbyggere finner man ikke svar på ved å telle preferanser og rettigheter. Slike spørsmål krever en politisk debatt hvor disse settes inn i et helhetsperspektiv.

Hvordan skal man takle de offentlige ansvarsområdene hvor det ikke er mulig å rettighetsfeste hva borgerne skal ha, men som likevel er sentrale aspekter ved en velferdsstat? Hva med immaterielle verdier som miljøvern? Dette er nettopp et område hvor det forutsettes kollektiv og lokal oppslutning selv om det går på tvers av særinteresser. Valgkampen burde også dreie seg om områder hvor det offentlige må engasjere seg, men hvor politikken ikke kan nedfelles i individuelle rettigheter. Den offentlige dagsorden blir i stadig større grad preget av moralske og etiske spørsmål som fordrer både politisk og offentlig debatt før det kan gis fornuftige svar. Utfordringene er med andre ord av en kvalitativt annen karakter enn bare å raffinere det politiske systemet som en registreringssentral for krav og ønsker i befolkningen

En sentral verdi i velferdsutbyggingen er rettferdig fordeling av goder og byrder i et samfunn. Rettferdighetsspørsmål er politiske spørsmål og må alltid være det hvis vi skal snakke om demokrati. Hvordan skal man fornye politiske beslutningsprosedyrer slik at rettferdighetsspørsmål også kan diskuteres ut fra lokale verdier og normer? Det er et tema som er fraværende i partienes retorikk. Når skal de politiske partiene begynne å drøfte kommunene i et demokratiperspektiv? Det betyr ikke en politikk som går ut på å lage flere lover og regler, heller ikke mer politikk for å holde liv i den profesjonelle politikeren, heller ikke mer maktpolitikk, men en større mulighet for lokalpolitiske institusjoner til å fatte beslutninger ut fra lokale vurderinger.