Lokale verdifellesskap

Dersom Verdikommisjonen er oppnevnt for å sette våre verdier under debatt, ser den ut til å lykkes. Dag Hareide, nestformann i Rådet, har provosert Erik Oddvar Eriksen til et innlegg (Dagbladet, julekvelden) som burde få verdidebatten inn i et konstruktivt spor.

Siden kommisjonen er oppnevnt av en regjering som er konservativ/kristelig i livssynssaker, er det mulig at det har ligget nostalgiske illusjoner bak oppnevnelsen: Oversiktlige fellesskap der alle deler religion og verdensoppfatning, og som uformelt kan håndheve en felles etikk, kan være en attraktiv idé om «det gode samfunn». Det er vel det som i klassisk sosiologisk litteratur kalles «Gemeinschaft», og som en lettest forstår innholdet av om en tenker seg små og tette bygdesamfunn for 150 år siden. Eriksen slår fast at det finnes ingen vei «tilbake» til et slikt samfunn, samme hvor bra vi måtte synes at det var. Selv om vi ikke hadde innvandrergrupper i Norge, ville vi ikke ha hatt noe verdifellesskap som det norske samfunnet kunne baseres på. Vi har spist av kunnskapens tre. Om noen ved hjelp av Statens maktmidler ville gjeninnføre kristendommen i Norge, ville det være et overgrep på linje med statsfundamentalismen i visse muslimske land. Les V.S. Naipauls Blant de troende ! Siden vi ikke kan få noe verdifellesskap, må vi - ifølge Eriksen - nøye oss med eller satse på rettsstaten, som er bygd på våre individuelle menneskeretter, og som kan håndheve regler som vi kan bli enige om skal gjelde i Norge - samme hva slags verdier vi måtte ha.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom ideen bak Verdikommisjonen er bygd på illusjoner om «Gemeinschaft» av den typen som vi kanskje hadde i norske lokalsamfunn i tidligere tider, er Eriksens artikkel ord i rette tid. Han slår fast at vi nordmenn idag «ikke har slike felles og autoritative fortolkningsmønstre å henvise på som kan gi kollektiv mening og retning». Men denne henvisningen gjør det nødvendig å stille spørsmålet om hva vi mener med ordet «verdi». Mener vi «det vi prøver å få til med vårt praktiske strev», eller tenker vi heller på slike erkjennelsesmessige spørsmål som f.eks. religionene handler om: «Hvem er vi, og hvor skal vi hen»?

Gir vi opp «Gemeinschaft»-tanken (og jeg er enig med Eriksen i at det er det gode grunner til), vil vi lett komme til at våre forskjellige verdsettinger og ulike erkjennelser av verden må være uten betydning for Verdikommisjonens prosjekt. Det som holder samfunn av Gemeinschaft-typen sammen, må vel være at folk går inn for de samme verdiene (dvs. oppfatter «det gode liv» på samme måten), og dessuten kanskje tror på den samme Gud, vet hva Han vil med dem og derfor blir forutsigbare samfunnsmennesker som retter seg etter klare, felles regler for sitt forhold til andre.

Men selv om dette ekstreme Gemeinschaft-idealet er urealistisk, og derfor sannsynligvis destruktivt for hele nasjonen under ett, eller for kulturelt komplekse storbyer og regioner, så innebærer vel ikke dette at det som måtte finnes av Gemeinschaft-forhold i vårt samfunn bør avvikles? Er det fra et verdipluralistisk synspunkt godt og progressivt, det som skjer i visse Finnmarks-fiskevær: For å slippe å oppgradere arbeid i filetindustrien skaffer eierne seg - med Statens hjelp - arbeidsfolk fra fattige verdensdeler, en prosess som selvfølgelig ødelegger det som fantes av likhet og fellesskap (Gemeinschaft) i lokalsamfunnet. Det finnes nå innvandrer-«gettoer» i flere filetbaser, en «kaste»-liknende arbeidsdeling og fint lite av det som med en positiv betegnelse kalles «kulturell hybridisering». Kan en ikke i verdipluralismens navn argumentere for at det kan være et mål å ta vare på det som måtte finnes av lokale verdifellesskap? Selv om noen av oss ferdes som fisken i vatnet i og mellom alle slags samfunn, lever de aller fleste mennesker sitt liv lokalt, og mange av dem har begrenset kapasitet for å tilpasse seg til nye, kulturelt komplekse situasjoner. Verdipluralismen kan vel ikke legitimere nedbryting av levedyktige, verdi- og erkjennelsesmessig relativt homogene samfunn?

Siden vi ikke kan få noe landsomfattende verdifellesskap, argumenterer Eriksen godt for at vi bør nøye oss med en rettsstat, og - slik jeg leser ham - satse alt på å sikre den. Det er det lett å være enig i, særlig om rettsstaten og menneskerettene hadde en truet og utsatt stilling i vårt land. Men slik jeg oppfatter intensjonen med Verdikommisjonen, er den mer ambisiøs enn Eriksen. Selv i en perfekt rettsstat kan vi oppføre oss som griser, ulver eller valutaspekulanter mot hverandre.

Alle folk som skal leve sammen, trenger å få sin frihet begrenset av felles etiske regler eller normer - langt utover det som kan nedfelles i lover - om vi er aldri så pluralistiske med hensyn til verdier og erkjennelse. Muslimer, kristne og humanetikere som ferdes i byens offentlige rom, har felles interesser i et omfattende sett av uformelle regler som vi må innrette oss etter uten å kalkulere om det «lønner seg» eller ikke. Samme hva vi oppfatter som det høyeste gode, og uansett om vi tror på Muhammed eller Darwin, må vi avholde oss fra f.eks. å snike i køer. Det må vi lære under oppdragelsen, og det holder vi oss til fordi vi ikke vil skjemme oss ut overfor andre som ferdes i byrommet. Det var ikke lovene og politiet som fikk meg (da jeg var noe yngre) til å reise meg for eldre damer på trikken. Det var de andres blikk, som bekreftet og vedlikeholdt den folkeskikk som vi ble innprentet med under oppveksten, samme hva foreldrene våre trodde på.

Mange har inntrykk av at en slik felles folkeskikk undergraves i moderne samfunn, noe som f.eks. skaper utrivelige og kanskje også utrygge offentlige rom. Samme hvor mange stemmer Carl I. Hagen får, er det liten grunn til å gi verdipluralismen, innvandrerne eller «det fargerike fellesskap» skyld for dette. Men Verdikommisjonen burde kanskje organisere en studiesirkel over en artikkel som sosiologen Robert Merton (f. 1910) skrev på 1930-tallet («Social Structure and Anomie», trykt i hans hovedverk Social Theory and Social Structure ):

Anomi er oppløsning av normer og tap av hensikt med livet: Når samfunnet indoktrinerer deg med mål (f.eks. å bli rik og vellykket), samtidig som du tilhører en kategori borgere som i praksis stenges ute fra mulighetene til å bli det, slik etniske minoriteter blir det i mange samfunn, ser du ikke lenger hensikten med f.eks. å oppføre deg i samsvar med de allment godtatte normer. En verdidiskusjon som ikke tar høyde for denne viktige innsikten, er spilt møye, og den vil bare tåkelegge de mekanismene som vi må forstå om vi skal kunne nærme oss «det gode samfunn» - eller ta vare på noen av de verdiene som våre foreldre tok for gitt.

«Kulturell kompleksitet og verdifellesskap» har professor Ottar Brox selv satt som stikkord for denne kronikken, der han blant annet spør om det ikke i verdipluralismens navn kan være et mål å ta vare på det som måtte finnes av lokale verdifellesskap. I kronikken kommenterer han professor Erik Oddvar Eriksens kronikk som polemiserte mot tanken om et felles verdigrunnlag som alle kan enes om, og i stedet la vekt på at det viktige ville være å styrke og videreutvikle rettsstaten.