Fullverdig helsetilbud: Retten til et fullverdig helsetilbud ivaretas ikke automatisk ved å ha et lokalsykehus i nærheten, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen under et besøk på lokalsykehuset i Kristiansund i fjor. Foto: Kjell Herskedal / Scanpix
Fullverdig helsetilbud: Retten til et fullverdig helsetilbud ivaretas ikke automatisk ved å ha et lokalsykehus i nærheten, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen under et besøk på lokalsykehuset i Kristiansund i fjor. Foto: Kjell Herskedal / ScanpixVis mer

Lokalsykehus til besvær

Behovet for lokalsykehus er i større grad et distriktspolitisk spørsmål enn et medisinsk.

Les også Mads Gilberts kronikk: Lokalsykehus redder liv

Debatten om lokalsykehusene engasjerer bredt, men ødelegges dessverre av en manglende vilje eller evne til å løfte den bort fra de tragiske enkeltsakene. Det folkelige raseriet som kommer til uttrykk gjennom ulike demonstrasjoner overskygger mange av de spørsmål som bør være viktigst i en slik debatt. Først og fremst bør debatten dreie seg om hva som gir det beste medisinske tilbudet til befolkningen, uavhengig av bosted.

Det er vanskelig å drive et helsevesen, og her i landet er det på mange måter ekstra komplisert. Norge er et stort land med få innbyggere og med et befolkningsmønster som gjør det umulig å gi alle et likt helsetilbud i nærområdene.

Dagens helsevesen ble i stor grad etablert i en tid da landets infrastruktur var betydelig mindre utbygd en det som er tilfelle i dag. Dårlige veier og lange avstander gjorde det påkrevd med et spredt og desentralisert sykehustilbud. På samme tid var det medisinske faget fortsatt så begrenset at det var fullt mulig for leger å være «generalister». De fleste akutte lidelser og skader kunne behandles like effektiv på et lite sykehus som på et stort og legene var i stand til å behandle et veldig stort spekter av ulike sykdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På begge disse områdene er situasjonen en helt annen i dag. Vi har hatt en kraftig utbygging av veinettet, etablert luftambulanse, og fått bedre flyforbindelser. Samtidig har vi hatt en rivende medisinsk utvikling som har tvunget frem et økt behov for spesialiserte tjenester, selv for de vanligste medisinske tilstandene. Dette har sammen gjort at behovet for lokalsykehus nå er et distriktspolitisk spørsmål i større grad enn et medisinsk.

Når man diskuterer sykehusdrift så kommer man ikke utenom spørsmålet om penger. Man kan lett få inntrykk av at det som skal til for å opprettholde et godt lokalsykehustilbud er å øke bevilgningene. Slik er det ikke. Døgnkontinuerlig medisinsk og kirurgisk beredskap krever ikke bare noen få leger og nok penger. En minstebemanning må bestå av 4- 6 indremedisinere, kirurger, ortopeder og anestesileger.

I tillegg kommer behovet for anestesisykepleiere, operasjonssykepleiere, postsykepleiere, og mottakssykepleiere. Man må ha bioingeniører som kan ta seg av blodtransfusjoner, radiografer som kan ta røntgenbilder og røntgenleger som kan tolke bildene.

Det å i fremtiden skulle opprettholde en slik beredskap på mange små sykehus spredt utover i distriktene er nok urealistisk. Løsningen, eller nødløsningen, mange steder i dag er vikarstafetter der leger jobber i noen uker på høye vikarlønninger. Dette er ikke er en fremtidsrettet løsning.

Å bygge ned lokalsykehusene er selvfølgelig ikke en løsning i seg selv. Det må samtidig bygges opp sykehusmiljøer som er levedyktige, ikke bare faglig men også med tanke på rekruttering. Sykehusene må være et sted som tilbyr utvikling av de forskjellige yrkesgruppenes ferdigheter, og for å oppnå dette må man ha et pasientgrunnlag som er stort nok. En kirurg som opererer en sprukket magesekk i året blir ikke like flink som en som opererer tjue, dette prinsippet gjelder for alle helsefaglige yrkesgrupper.

Samtidig øker kravet om høyteknologisk utstyr, både for å stille diagnoser og for å behandle ulike sykdommer og skader. Kostnadene ved mye av dette utstyret er svært høye både i innkjøp, vedlikehold og vanlig bruk. Det å skulle plassere ut slik teknologi til alle lokalsykehus vil ikke være mulig, samtidig vil det etter hvert være utenkelig å drive medisinsk behandling uten mye av dette utstyret.

En omlegging av sykehusstrukturen på en måte som gir et mer eller mindre likt helsetilbud til befolkningen vil kreve en rekke vanskelige politiske avgjørelser. Flere sykehus vil måtte legges ned eller flyttes på. Dette gjelder ikke bare de minste sykehusene, men også større institusjoner som ikke ligger hensiktsmessig plassert. En eventuell rosin i denne noe vanskelig fordøyelige pølsen kan være at en kraftig forbedring av infrastrukturen vil være nødvendig mange steder, for eksempel gjennom utbygging av veinett og toglinjer.

Hovedbudskapet som må frem er at medisinen er blitt så ekstremt spesialisert at man ikke lenger kan forvente at mindre fagmiljøer skal kunne opprettholde en høy nok faglig standard i fremtiden. Det vil i de aller fleste tilfellene være bedre rent medisinsk å reise en time lenger enn før for å komme til et regionalt senter. Hvordan man skal greie å synliggjøre dette i vår tabloidiserte hverdag er et åpent spørsmål.

Flere har tatt til orde for utarbeidelse av en nasjonal sykehusplan som skal definere fremtidens sykehusdekning. Dette er et viktig og riktig poeng, men skal det nytte må man forhindre at planen vannes ut av politisk hestehandel og kompromisser. Det er fullt forståelig at politikere vegrer seg for å ta tak i slike saker, de har tross alt et ansvar for sine lokale velgere.

Når politikere og sykehusledere som tør å lufte slike tanker blir utsatt for drapstrusler og sjikane, så gjør det ikke saken lettere. Jeg velger imidlertid å tro at en grundig åpen prosess vil gjøre det mulig å endre den generelle oppfatningen av hva som er forsvarlig helsevern.

Å oppnå det perfekte helsevesen er nok en utopi, til det endrer samfunnet seg for rask, både når det gjelder medisinsk utvikling og befolkningsmønster. For å henge med i denne utviklingen trenger vi sterke og levedyktige fagmiljøer og det betyr styrking av regionale helseinstitusjoner. I dag utføres det et imponerende faglig arbeid på lokalsykehusene innenfor alle yrkesgrupper. Men allerede i dag ser man at den medisinske spesialiseringen fører til et skille mellom dem som bor i distriktene og de som bor i nærheten av større medisinske sentra.

Denne utviklingen vil forsterke seg kraftig de neste årene. Befolkningen har rett til et fullverdig helsetilbud uavhengig av bosted også i fremtiden, men denne retten ivaretas ikke automatisk ved å ha et lokalsykehus i nærheten.