De største er viktigst: Det er noe av et narrespill når topp-politikerne sier at valgkampen bør dreie seg om de små sakene som betyr noe for hvert enkelt lokalsamfunn, skriver Aslak Bonde.
De største er viktigst: Det er noe av et narrespill når topp-politikerne sier at valgkampen bør dreie seg om de små sakene som betyr noe for hvert enkelt lokalsamfunn, skriver Aslak Bonde.Vis mer

Lokalt narrespill

Erna og Jonas bryr seg om alle sine ordførerkandidater, men det er bare et fåtall av dem som er viktige: De som stiller til valg i kommunene der flertallet av velgerne bor.

Meninger

Hver tredje kommune har færre enn 3000 innbyggere. Det betyr at rundt en tredjedel av alle dem som stiller til valg i høst kjemper om et forsvinnende lite antall velgere. Samtidig er det bare 15 av landets kommuner som har flere enn 50 000 innbyggere - over en million av oss bor i Oslo, Bergen og Trondheim.

Det sier seg derfor selv at kampen om ordfører- og byrådsmakt i disse tre byene er så mye viktigere for Erna Solberg og Jonas Gahr Støre enn politikertevlingene i hundrevis av småkommuner. Ikke fordi det i seg selv er viktigere å styre en stor by enn en liten kommune, men fordi partiorganisasjonene vet at lokalvalget også sees på som en stor og autoritativ meningsmåling. Totalt antall velgere er viktig. På valgnatten 14. september vil resultatene også bli tolket som et svar fra velgerne på det blå-blå regjeringsprosjektet, på Venstres og KrFs beslutning om å støtte Solberg-regjeringen og på Jonas Gahr Støres opptreden som Ap-leder.

Slik sett er det noe av et narrespill når topp-politikerne og kommentatorene sier at valgkampen bør dreie seg om alle de små sakene som betyr noe for hvert enkelt lokalsamfunn. Selvfølgelig bør den det, men bare til en viss grad. Og de store partiorganisasjonene vil aldri la valgkampsakene i små kommuner ødelegge for kampanjene i de store byene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det så vi senest i starten av denne uken, da statsminister Solberg i et intervju med Aftenposten ga inntrykk av hun var fornøyd dersom kommunereformen ender med at vi får 30 færre kommuner enn i dag. Strategisk sett var det lurt fordi det i ettertid blir lettere å fremstille reformen som vellykket, men aller viktigst var det at statsministeren ga et klart signal om at hun ikke vil mase om at store kommuner skal slå seg sammen. Asker og Bærum skal få være i fred for henne, selv om intensjonen i reformen er at også de skal fusjonere.

Det pussige med kommunereformen er nemlig at velgerne stort sett er for - så lenge den ikke kommer i akkurat deres kommune. Enkelt sagt kan man derfor si at regjeringen vil slå sammen de aller minste kommunene fordi det viser velgerne i de store kommunene at den er handlekraftig og ønsker å reformere. Man mister kanskje noen stemmer på småstedene, men det er så få at det blir mer enn oppveid om man bare klarer å lokke til seg en prosent ekstra av velgerne i de store kommunene.

Tilsvarende fenomen gjelder for sentralisering. Erfaringen tilsier at regjeringens arbeid med politi-, universitets- og høyskole- og sykehusreform vil føre til at offentlig beslutningsmakt og arbeidsplasser flyttes fra små til større steder. Høyres og Frps representanter i mindre kommuner skal derfor få det tøft med å slå tilbake sentraliserings-kritikken i denne valgkampen.

Dumt for dem, men i partihovedkvartene i Oslo er man mer opptatt av de stedene som tjener på sentraliseringen, og av å vise at man er i stand til å effektivisere offentlig sektor.

I hvert fall inntil et visst punkt. I det store bildet er det viktig også å få med nyansene. Norge er et land der distriktspolitikk fortsatt betyr noe for de aller fleste rikspolitikere. Selv om de vet at velgere fleste bor i storbyene, så mistrives de sterkt med påstander om at de bare innretter politikken etter de aller største byenes behov.

Mer enn det: Partidemokratiet fører til at politikertoppene til en viss grad blir tvunget til å ta hensyn til fylker og kommuner der det relativt sett blir færre og færre velgere. På landsmøtene og i stortingsgruppene har distriktsrepresentantene fortsatt ganske stor innflytelse. Dersom partiledelsen forsøker å overføre makt og/eller penger fra distriktene til Oslo-området, taper de ofte kampen internt.

I tillegg har det betydning at det fortsatt er ett parti som ser det som sin hovedoppgave å forsvare distriktenes interesser. Senterpartiet har over åtti ordførere som kjemper for å beholde makten etter høstens valg. Partiet kjører en beinhard valgkamp mot det som fremstilles som regjeringspartienes sentraliseringsiver, og kan gjøre seg håp om å få opp mot hundre ordførere i de neste fire årene. Da kommer mange lokale Ap-folk til å miste posisjoner - noe som kanskje vil øke presset på Ap-ledelsen for å styrke distriktsprofilen.

Da blir det også riktig å hevde at alt det som skjer land og strand rundt er viktig. Det er bare ikke fullt så viktig som rikspolitikerne og riksmediene gir inntrykk av.