Lomborg, løgn og forbannet løgn

De skitne knepene Bjørn Lomborg møtes med, er uverdige og skuffende for forskersamfunnet, mener Hanne Svarstad og Tor A. Benjaminsen.

DEN DANSKE miljøforskeren Bjørn Lomborg ble nylig dømt for vitenskapelig uredelighet. Vi deler ikke Lomborgs framtidsoptimisme på alle områder. Men vi er skremt over den maktmisbruk som her utøves mot en kritisk miljøforsker. Uredelighet er en karakteristikk som først og fremst må forbeholdes noen av Lomborgs motstandere. Lomborg-saken gir et skremmende eksempel på dårlige vilkår for uavhengig og kritisk miljøforskning. Dessverre er ikke situasjonen bedre i Norge.

Lomborg er statistiker. Han har skrevet en bok med en gjennomgang av hvordan statistikk anvendes til å underbygge pessimistiske tilstandsrapporter om jordens miljø. Anerkjente og mediefokuserte forskere og miljøaktivister har fått sine pass påskrevet av Lomborg - deres statistiske krumspring holder ikke mål, og datagrunnlaget for en del påstander om miljøkrise er for tynt. Statistikeren selv finner det betimelig å trekke fram Disraelis gamle visdomsord: «Det finnes tre former for løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk.»

Lomborgs kritikk har blitt møtt med stor motoffensiv. Over 11 sider i Scientific American slaktes han av fire framtredende miljøforskere og miljøforkjempere. Disse er ute etter å forsvare sine etablerte standpunkter. En av dem, Thomas Lovejoy, er en biolog tilknyttet Verdens Naturfond (WWF), og han fikk selv hard medfart i Lomborgs bok for sin uholdbare omgang med data. Den danske skeptikeren fikk imidlertid ikke selv spalteplass i samme utgave av det amerikanske vitenskapsmagasinet, men kun en knapp side i et senere nummer. Derfor forsøkte han å legge ut kritikken og svarene på sin egen hjemmeside. Men da ble han truet med rettssak av Scientific American som angivelig var bekymret for copyright og salg.

DET NESTE SOM skjer er at Lomborg i Danmark blir meldt til Udvalgene Vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU). Med basis i kritikken i Scientific American blir Lomborg «dømt» for vitenskapelig uredelighet. UVVU mener imidlertid ikke at Lomborg har begått fusk med viten og vilje, men han dømmes for «uaktsom uredelighet». Når vi leser dommen, går assosiasjonene til Erasmus Montanus og hans vitenskapelige redegjørelse om Mor Nille. Lomborgs «uaktsomme uredelighet» er en like logisk slutning som at Mor Nille er en stein. Ut fra sunn fornuft er det vanskelig å tenke seg noen annen form for uredelighet enn den som er utført med intensjon. Derimot er verden full av eksempler på dårlig forskning og forskningsresultater som av ulike grunner bør tas med en klype salt. Det er også en rekke legitime årsaker til at forskeres konklusjoner ofte kan sprike. Derfor er det viktig med muligheten for åpne og gode fagdebatter av kritiske og redelige forskere.

Siden miljø som forskningstema kjennetegnes av stor usikkerhet, vil forskeres konklusjoner innen dette feltet kanskje sprike mer enn ellers. For det første er det vanskelig å skille mellom midlertidige og permanente endringer. Her er forskerens valg av tidsskala avgjørende for i hvilket perspektiv man velger å se de observerte endringene. For det andre er det ofte problematisk å fastslå hva som skyldes naturlig variasjon og hva som er menneskeskapt. For det tredje er det stor usikkerhet knyttet til videre konsekvenser for mennesker og miljø som følge av en rekke endringer i miljøet.

DENNE USIKKERHETEN er relevant for hele spekteret av miljøforskningen - fra helserisikoen ved genmanipulerte matvarer til drivhuseffektens omfang og årsaker. Med stor usikkerhet følger også muligheten for et større rom for uenighet mellom forskere. Deres egne normer, verdier og strategiske interesser kan dermed i større grad legge premissene for forskningsresultater. På flere felt ser man imidlertid sterke tendenser til at én betraktningsmåte og type konklusjoner blir dominerende innen et forskningsfelt, mens alternativ og motstridende kunnskap marginaliseres. Lomborg-prosessen gir et eksempel på at slike tendenser av og til kan handle mer om maktutøvelse enn redelige former for kvalitetssikring. Lomborg er en sjelden art som våger å utfordre etablerte sannheter. Slike arter er truet av utryddelse. Men spørsmålene som Lomborg tar opp, bør absolutt diskuteres på et saklig grunnlag. Ikke minst for å kunne gjøre prioriteringer som er mest mulig tjenlige for samfunnet.

Den globale industrialiseringen pågikk i en lang tidsepoke uten store bekymringer for at naturen skulle sette grenser for videre framgang. Fokuseringen var så å si utelukkende på økonomisk vekst og fordelingsspørsmål. Miljøbekymringer gjorde seg ikke gjeldende før i siste halvdel av 1900-tallet. Da evnet en miljøbevegelse på frammarsj å skape stadig sterkere gehør for alvorlige utfordringer for menneskeheten knyttet til for eksempel det globale klimaet, forurensning, avskoging, og tap av biologisk mangfold.

DET HAR SKJEDD store endringer i oppfatninger av natur og miljø blant folk flest og ikke minst innen statsforvaltningen, der et stort miljøbyråkrati har vokst fram. Vi har fått en sterk dreining fra industriell vekstoptimisme til miljøpessimisme. Tanken om naturens grenser og rammer for vekst og velstand er i dag blitt en viktig «tatt-for-gitthet» i samfunnet. Så kommer det en dansk statistiker og setter spørsmålstegn ved grunnleggende forutsetninger for den rådende miljødiskursen. Noen avfeier ham som reaksjonær - i likhet med forrige epokes industrialister er han ikke redd for at naturen overbelastes. Samtidig møter han altså de nevnte sanksjoner fra forskerhold. Man kunne tro at en ensom ulv som Lomborg ville blitt neglisjert og tidd i hjel av miljøetablissementet. Men til det er han for flink med media. Og med forrige regjeringsskifte i Danmark ble han direktør i eget institutt.

Lomborg gjør det enhver forsker med faglig integritet bør gjøre - han benytter faget sitt til å sette spørsmålstegn og konkludere selvstendig om viktige tatt-for-gittheter i samfunnet. De skitne knepene han møtes med er uverdige og skuffende for forskersamfunnet. For samfunnet som helhet er Lomborg-saken skremmende, fordi den viser hvordan etablissementet kan reagere på en uavhengig kritiker. Et noe oppløftende trekk i Danmark er at nesten tre hundre forskere har skrevet under på et opprop mot UVVUs «dom», samtidig som de ikke tar stilling til Lomborgs forskningsresultater. Dette er hovedsakelig humanister og samfunnsvitere. Men naturvitere har også blitt oppildnet til kamp for sin udiskutable sannhet - over seks hundre av dem har støttet UVVUs avgjørelse.

VI MENER AT forskernes aller viktigste oppgave nettopp er å benytte sine ulike fag til å sette kritiske søkelys på samfunnets vedtatte sannheter. På den måten kan vi bidra til å øke bredden av mulige forståelser og handlinger. Hvorfor skulle vi ellers ha forskning? For å pusse skoene til et knippe byråkrater og politikere som klamrer seg til den «sannheten» de har lagt sin prestisje i? Ingen andre er tjent med et slikt «kunnskapssamfunn».

Hvordan er så situasjonen i Norge? Fra våre ståsteder som miljøforskere ser vi at det ofte vil være mest behagelig å levere de konklusjoner som stemmer best overens med toneangivende tenkemåter. Dette synes å være en nøkkel til oppdrag og forskningsmidler. Alle bevilgninger til miljøforskning kontrolleres i dag av statsforvaltningen. Det aller meste av disse midlene defineres ut fra departementale behov, gjerne via Norges forskningsråd. Forskerne må derfor ofte svelge noen kameler dersom de skal fortsette i bransjen. De som kontrollerer pengesekken, ønsker ikke kritiske fokuseringer på sitt eget maktgrunnlag. De vil heller ha tannløse utredninger innen rammer de selv definerer. Dagens system fremmer konformitet og evne til innordning på bekostning av kvalitet og perspektiv. De som tror at dette skaper gode forutsetninger for å håndtere miljøspørsmål, må tro om igjen. For det er intet mindre enn løgn og forbannet løgn.