London- lingo

Pratete om gjenggutter fra indiske London.

BOK: «Vi blikke kalt jævla pakkis a deg elr non aen gora, høreru?» roper desien Hadjit til en hvit gutt som blir banket opp i åpningskapittelet i romanen «Londonstaner».

Desi er en term fra sanskrit som i nyere betydning brukes om lokale indere i engelske bydeler som Hounslow, hvor romanen foregår. For Hadjit og trekløveret hans, deriblant fortelleren Jas, er det ett og alt å være desi, hetero og beinhard rudeboy med stor kjeft som kan sjekke opp bitchene fra samme indiske bakgrunn.

Lukkede enheter

Jas har det ikke i kjeften. Han føler seg utilpass i gruppa, som vi til å begynne med tror driver med hard kriminalitet, men som det etter hvert viser seg at bor på gutterom i hus hvor mamma hersker og pappa dilter etter. Det mest ulovlige de yppale machoene som råner rundt i bydelen egentlig gjør, er å fikse brukte mobiltelefoner for en småtjuv, slik at de kan brukes.

Det er et svært arsenal av muntlig-onomatopoetiske vendinger som Malkami svinger opp med. Lingoen er en blanding av MTV hip hop/rap-språk, indisk slang, panjabi og SMS-språk i en røre som er med på å understreke de lukkede enhetene slike gjenger blir. For Jas, Ravi og Amit føler at de må leve opp til de rasistiske og temmelig fundamentalistiske meningene til Hadjit. Den som ligger tynnest an er Jas, som av uforståelige grunner har blitt sluppet inn. Han er spinkel, og stammer, og vet ikke hva han skal si til damene.

Livredde

Språket i boka fører tankene til «Clockwork Orange» av Anthony Burgess, hvor en mengde nyord flommer utover sidene. Det er selvsagt urettferdig å sammenlikne en debutant med Burgess, men likevel relevant: For der «Clockwork Orange» blir mer og mer ubarmhjertig og ubehagelig, velger Malkani å gi fortellingen sin et mer humanistisk skjær. Vi skjønner snart at gjengen egentlig er gutter livredde for den store verdenen utenfor Hounslow, og at deres måte å møte en hverdag med «familierelatert dritt» er å kopiere heltene fra Bollywood og Harlem. Den homofobe machokulturen får blomstre ukritisk, til den blir så virkelig at guttene mister kontakten med et samfunn større enn stammens.

Det blir (som forventet) alvor når de møter hvitsnippkriminelle desier som er eldre, smartere og tilpassede. Og Jas opplever at han havner mellom barken og veden. I Hadjits gjeng forelsker man seg ikke i en muslimsk jente.

Ungdom

Dette er vel egentlig en ren underholdningsroman uten den store dybden, selv om slutten byr på en overraskelse som får konsekvenser. Også noen av familieoppgjørene, mellom en generasjon som lever med skikker som kanskje fungerte i India, men som blir løgnaktige, tåpelige og ødeleggende i Hounslow, fungerer bra.

I stilen henvender den seg til ungdom, men det borger verken for kvalitet eller mangel på det samme. Fortellingens store svakhet er ord. Malkani skriver et drivende språk, men burde ha fått kuttet ned boka med en tredjedel. To og en halv side med prat om mobiler i BMW-en til Ravi, hvor ingenting egentlig skjer, hører hjemme i den svakeste delen av merkevaredroppingromaner, i sporene av Ellis og Copeland. Men det er egentlig ikke Malkanis budskap. Han er ute etter å vise oss en verden som er voldelig og fordomsfull, og som er uten annen ideologi enn perverterte rester av sosialdarwinisme paret med stupide æresbegreper.