BOK: «Vi blikke kalt jævla pakkis a deg elr non aen gora, høreru?» roper desien Hadjit til en hvit gutt som blir banket opp i åpningskapittelet i romanen «Londonstaner».

Desi er en term fra sanskrit som i nyere betydning brukes om lokale indere i engelske bydeler som Hounslow, hvor romanen foregår. For Hadjit og trekløveret hans, deriblant fortelleren Jas, er det ett og alt å være desi, hetero og beinhard rudeboy med stor kjeft som kan sjekke opp bitchene fra samme indiske bakgrunn.

Lukkede enheter

Jas har det ikke i kjeften. Han føler seg utilpass i gruppa, som vi til å begynne med tror driver med hard kriminalitet, men som det etter hvert viser seg at bor på gutterom i hus hvor mamma hersker og pappa dilter etter. Det mest ulovlige de yppale machoene som råner rundt i bydelen egentlig gjør, er å fikse brukte mobiltelefoner for en småtjuv, slik at de kan brukes.

Det er et svært arsenal av muntlig-onomatopoetiske vendinger som Malkami svinger opp med. Lingoen er en blanding av MTV hip hop/rap-språk, indisk slang, panjabi og SMS-språk i en røre som er med på å understreke de lukkede enhetene slike gjenger blir. For Jas, Ravi og Amit føler at de må leve opp til de rasistiske og temmelig fundamentalistiske meningene til Hadjit. Den som ligger tynnest an er Jas, som av uforståelige grunner har blitt sluppet inn. Han er spinkel, og stammer, og vet ikke hva han skal si til damene.