Lønn i himmelen

Fremtidsfabelen «Elysium» klarer ikke å utnytte sitt eget interessante premiss.

FILM: I gresk mytologi er Elysium en slags himmel under jorden: Det stedet av dødsriket Hades der de edle av hjertet havner etter døden. Elysium i filmen ved samme navn er over og ikke under vanlige mennesker, det er en bebodd romstasjon like utenfor jordens atmosfære. Men den er kanskje enda vanskeligere å slippe inn i, og denne gangen går det ikke på dyd.

Stasjonen er tilfluktsstedet for jordens rikeste i det 22. århundre etter at planeten er blitt overopphetet og overbefolket. Bermen som er igjen der nede, drømmer bare om å komme opp. En av dem er biltyven Max (en uvanlig oppumpet Matt Damon). Når Max utsettes for dødelig stråling, blir behovet for å nå den medisinsk avanserte verden over skylaget med ett langt større.

Samfunnskommentar
Den sørafrikanske regissøren og manusforfattere Neill Blomkamp hyllet som science fiction-filmens mulige frelser da han spillefilmdebuterte med «District 9» i 2009, som ble Oscar-nominert. Der lot han en romvesenrase lande på jorden og bli internert i ghettoer utenfor Johannesburg, og dermed bli plassert underst i et nytt Apartheid-regime.

Også «Elysium» er en samfunnskommentar: Det sirkelrunde slottet i himmelen er vesten, selve jorden er den tredje verden. De skranglete romskipene som ulovlig forsøker å frakte desperate flyktninger fra det siste til det første, til et sted med nye muligheter og ordentlige helsetjenester, er som båtene som legger ut fra Nord-Afrika på vei mot Europa. Sjansen for å forulykke eller bli stanset på veien, er stor.

Ordinær affære
«District 9» var basert på et besnærende premiss, men gikk tom for plott underveis. «Elysium» mister friskheten langt tidligere. Det er som om Blomkamp peker på filmens verden og vår og sier «se, en parallell»! Men han har ikke noe å si utover dette.

«Elysium» er fortærende enkel i sin tekning. Ikke på noe tidspunkt tar den opp de reelle utfordringene knyttet til presset på grensene inn til den privilegerte delen av verden. Skal man bare slippe alle inn? Vil ressursene uten videre kunne fordeles på så mange? Hvor mange skal så få slippe gjennom? Hva med å hjelpe folk der de er, forsøke å gjøre den delen av verden de rømmer fra, til et bedre sted? Lar det seg gjøre utenfra?

Slike spørsmål har tilsynelatende aldri streifet Blomkamp. Dermed blir filmen hans en ordinær actionaffære og en platt satire der de fattige og godhjertede settes opp mot en arrogant overklasse som bare vil trekke opp stigen etter seg.

Skurkaktig Foster
En av dem er Jodie Foster, som spiller en frossen elysisk forsvarsminister i stålgrå drakt. Både hun og agenten hun har plantet på jorda (Sharlton Copley, som var slik en original hovedperson i «District 9») er kjedelige i sin ublandede skurkaktighet. Damon gjør det han kan, men Max gjør mer inntrykk som fysikk enn som karakter. Også tempoet og klipperytmen er haltende.

Som «District 9» er «Elysium» i det ytre overbevisende og realistisk. Alt på jorden, også høyteknologien, ser slitt og rustent og brukt ut. Dessverre ruster også filmens lovende idé altfor fort.