Lønn og forbruk i en oljeøkonomi

«Dilemmaet består i at vi liker både fritid og forbruk. Vi må forholde oss til det ubehagelige faktum at vi må finne balansen mellom dem.»

Lønnsutvikling er et av de heteste temaene i samfunnsdebatten. Lønn gir muligheter og innebærer begrensninger. Lønn reflekterer hvordan samfunnet betrakter ditt bidrag, og er et signal om hvor du bør arbeide og hva det du gjør er verdt. Inntekt gir selvtillit via forbruksmuligheter eller skaper skuffelse på grunn av utilstrekkelige midler. Noen får større økninger enn andre, og det skaper rom for konflikt. La oss inspisere det økonomiske grunnlaget for lønns- og forbruksutvikling i en oljeøkonomi. I dag er det særlig interessant siden mange løfter legges fram i valgkampen samtidig med at næringslivslederes inntektsøkninger har skutt fart.

Hva slags lønnsøkninger kan et land tillate seg? La oss se på et enkelt eksempel. Dersom ti personer på en øy lager hundre kokosnøtter, kan hver spise ti stykker - ved lik fordeling. Dersom gruppen produserer etthundreogti nøtter, kan de heve forbruket til elleve hver. Hvis stammen skaper en produksjonsøkning på ti prosent målt i nøtter, men bevilger seg en lønnsøkning på femten prosent målt i pengene de benytter, går ikke regnskapet opp. Prisen på kokosnøtter øker, og verdien av myntene reduseres. I prinsippet skifter stammen valuta slik at den nye pengetypen representerer færre varer enn den gamle. Eksemplet illustrerer at en økning i forbruk må gå sammen med en økning i produksjon. En årslønn er rett og slett en billett fellesskapet utsteder til den enkelte med løfte om at den kan veksles inn i bil, hus, mat og ferie. Summen av billetter kan ikke overstige summen av tilgjengelige varer.

Det er essensielt at vi ikke kan forbruke mer uten at vi lager flere varer og tjenester. Hvis LO ønsker at vi skal jobbe 35 timer i uka i stedet for 37, innser vi at det får konsekvenser for forbruket. Riktignok kan teknologisk framgang komme til unnsetning og tas ut i lavere arbeidsinnsats slik at forbruket kan forbli uendret selv med færre arbeidstimer. Likevel vet vi at med produktivitetsøkning vil uendret arbeidsinnsats føre til en økning i forbruksmuligheter i form av flere sykesenger, barnehager og skoleplasser. Når vi som samfunn velger arbeidstid, arbeidsinnsats, produksjon og materielt forbruk, må vi ha menyen klart for oss: Det gis ingen gratis barnehageplasser eller sykesenger. De må lages og skapes. Men dersom utlendinger plutselig verdsetter vår produksjon høyere - først og fremst oljen - kan vi jobbe mindre, og likevel kjøpe mer i utlandet. Da kan vi flytte arbeidskraft over fra vareproduksjon i konkurranseutsatt sektor, importere denne fra utlandet i stedet, og sette arbeidskraften inn i skjermet sektor - tjenesteproduksjon. Da får vi tilsynelatende barnehageplasser og sykehussenger som gaver fra utlandet. Det er fordi utlandet er villig til å bytte flere biler, fjernsyn og datamaskiner mot samme tønne olje. En slik situasjon er heldig, og vi kan se på oss selv som en nasjon lottovinnere. Dersom internasjonale forhold forårsaker et fall i oljeprisen, får det imidlertid konsekvenser for det forbruket nasjonen Norge kan nyte. Da må vi innskrenke vårt forbruk.

Vi er rimelig flinke i Norge, og det er denne dyktigheten vi veksler inn i høy levestandard. Det kan godt hende vi kan jobbe færre timer og likevel øke forbruket. Det forutsetter at hver og en blir mer produktiv. Bak hver nordmann står en rad maskiner, mange års skolegang, en god infrastruktur, et nokså fleksibelt arbeidsmarked, et velfungerende demokrati, et godt rettsvesen, lite korrupsjon og mye kunnskap. Hver norske arbeider er meget effektiv - når han eller hun arbeider. Effektiviteten øker jevnt og trutt med erfaring, og kan tas ut i feriedager og korte arbeidsuker. Historisk sett trenger vi å jobbe stadig mindre for å opprettholde levestandarden. Likevel er det knapphet på hoder og hender. Vi vet: Flere sykedager, kortere arbeidsdager og lengre ferier koster oss sykesenger og barnehager. Dilemmaet består i at vi liker både fritid og forbruk. Vi må forholde oss til det ubehagelige faktum at vi må finne balansen mellom dem.

Størrelsen på kaken - Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) - bestemmes av dyktighet og innsats, maskiner og kunnskap. BNP øker jevnt og trutt. Hvordan skal økningen fordeles? Med andre ord, hvem skal nyte høy lønn og hvem skal tildeles beskjeden lønn? I vårt eksempel ovenfor ser vi at dersom en person tilraner seg tolv kokosnøtter, må nødvendigvis en annen bli avspist med ti. Slik skapes forskjeller. Intuisjonen er klar: En gitt varemengde innebærer at det er begrensninger på fordelingen. Dersom en leder i Kværner får flere billetter til konsum (dvs. høyere lønn), så blir det færre til alle oss andre fordi summen av forbruksøkninger ikke kan - over tid - overstige summen av produksjonsøkninger. Om ledere bevilger seg ti prosents lønnsøkninger, må noen andre få null hvis produktiviteten øker med fem prosent. Skattelettelser må også finansieres et sted. Dersom noen får lettelser, vil det få konsekvenser for andre. Spørsmålet blir til sist hvordan vi skal fordele kaken og veksten av kaken. Noen hevder at en persons forbruk skal gjenspeile innsats. De som jobber mer, skal kunne forbruke mer. Investeringer i utdannelse, aksept av risiko, påførte helseskader og opparbeidet erfaring skal gjenfinnes i lønningsposen. Likevel skal vi tenke over at noen har vært uforskyldt uheldige og bør hjelpes. Forskjeller har essensielt to opphav: selvvalgte og uforskyldte. De selvvalgte er forhold som individer selv er herre over, og de uforskyldte er omstendigheter som ligger utenfor folks kontroll. I Norge er det tradisjon for å forhindre at de siste blir dominerende; de oppleves som urettferdige. De første tillates, for de knyttes til egeninnsats.

Noen forskjeller er tilfeldige og basert på lotteri. Det får konsekvenser for en økonomi at noen kan tjene seg rike på å ha vunnet i et genetisk lotteri i form av å ha blitt født med en god stemme, et pent ansikt eller bein som er egnet til fotball. Økonomer kaller en slik merkompensasjon for grunnrente. Økonomier med rush etter grunnrenter har vinnere-tar-alt-situasjoner der den beste tar hele potten. For å delta i vinneren-tar-alt-spill prøver unge seg med ball, sminke og gitar i stedet for å foreta tunge investeringer som å lære seg naturvitenskap og språk. Norske videregående skoler og universiteter rapporterer om rekrutteringssvikt til de tyngre fagene. Vi må undersøke de signaleffektene som råder i samfunnet. Signaler kan endres ved politiske beslutninger.

Professor i økonomisk historie og makroøkonomi ved University of California, Berkeley, Brad DeLong, sier for eksempel at et lands belønningsprofil ikke bare skal reflektere relative ferdigheter og produktivitet i dag, men også inneholde en indikator for behov for ferdigheter i morgen. Lønn burde inkludere et signal om hva landet trenger om ti år. I dag står advokater, aksjemeglere og eiendomsmeglere høyt på lønnsstigen. De gjør en viktig jobb fordi de koordinerer informasjon. Likevel undrer vi oss på om markedet treffer samfunnsriktige relative priser på arbeidskraft med signaleffekten inkludert når en eiendomsmegler kan ha et fire ganger større forbruk enn en sykepleier. Lærere, helsearbeidere og forskere står lavt på stigen. Dette får konsekvenser for beslutninger folk tar av utdannelsesvalg og karrierer.

Det gjør lønn komplisert. Lønnsdannelsen er basert på tilbud og etterspørsel i markedet og i forhandlinger mellom organisasjonene - i dag. Framtiden er ikke til stede for å by i markedet, og er ikke nødvendigvis godt representert i organisasjonene. Dermed oppstår en kile mellom hva som oppnås i dag og hva som trengs i morgen. De valg vi som nasjon tar i dag, får konsekvenser for den situasjon vi opplever i morgen. Lønn er en viktig styrespak og kan påvirkes, for eksempel gjennom skattesystemet og mekanismene i lønnsdannelsen. Vi må tenke over hvem som får store og små kakestykker. Det vil nemlig påvirke innsats og ytelse, og til sist hva slags og hvor stor kake vi har i morgen.