Lønn på sitt beste

Sterkt om vennskap og utroskap.

BOK: Med «Simens stormer» er Øystein Lønn to tredjedeler på vei mot avslutningen av beretningen om Sofia og hennes tre musketerer: Simen, Leon og Bird. Et hovedverk i forfatterskapet? Tja, når det gjelder Lønn, bør man veie sine ord på gullvekt. Så godt som alt han har skrevet, holder et imponerende høyt nivå.

Holder koken

Men diktning dreier seg ikke om å sette personlige rekorder, målt og veid av kritikere med sportsjournalistikken som ideal. Såpass må likevel kunne sies: Lønn holder koken, han har ikke slakket på de strenge kravene han stiller til seg selv.

Som stilist er han en ener i vår samtidslitteratur, én av dem som gjør en anmelders plikter til en sann fornøyelse. «Simens stormer» danner ikke noe unntak, det er prosakunst i edelt metall.

Det er en høy grad av sammenheng i Lønns forfatterskap. På 80-tallet utga han romaner som med et overflatisk blikk kunne virke konvensjonelle (om enn ikke dårligere av den grunn). Med «Sofia-bøkene» vender han tilbake til skrive- og komposisjonsmåten i «Hirtshals Hirtshals» og den lange tittelnovellen i «Historie» (1973) - med store sprang i tid og rom, hyppige skift i fortellerperspektiv, en bruddets og fragmentenes poetikk, og det uten at enheten og sammenhengene går tapt av den grunn. Tvert imot. Ved hjelp av denne teknikken etablerer Lønn nye og overraskende forbindelseslinjer mellom ulike livsområder.

Detaljrikt

Som i de nevnte verk (og i de fleste andre Lønn-tekster for den saks skyld) framstiller han i «Simens stormer» skvulpet fra de store historiske bølgene i individets liv og sinn.

Han utforsker de elektriske støtene som historiens kraftlinjer påfører det enkelte menneske. Han bringer fortid og nåtid i samklang, privat og offentlig, erotikk og politikk, økonomi og gastronomi, musikk og magi. Med en makeløs sans for konkrete detaljer skifter han fokus fra sted til sted, fra sfære til sfære, og knytter dem til personer som vekker vår interesse.

Å bringe et handlingsreferat ville være spill av tid. Det er ikke historien som teller i «Simens stormer», selv om en slik historie i og for seg lar seg rekonstruere. Det er de fiktive personenes innbyrdes relasjoner det dreier seg om, deres bundethet til hverandre og deres bundethet til ei fortid som også omfatter foreldre og besteforeldre.

Utgangspunktet er Sofias død - kirurgen, aksjespekulanten, den erotomane Sofia, med alle hennes elskere og alle hennes nevroser, hun som utgjør navet i det spinnende hjulet som romanen metaforisk kan beskrives som.

Fra dette punktet beveger fortellingen seg i konsentriske sirkler tilbake i tid, med hennes mann Simen, redersønnen og avisredaktøren, som hovedperson. Han er den inkarnerte avismann. Det er hans blikk på verden som holder teksten samlet, det vil si at hans blikk langt på vei er identisk med forfatterens blikk. På sitt vis er han et ganske vanlig menneske, en nøktern observatør, en seismograf som måler tilværelsens jordskjelv, både de politiske og de private, en vindmåler som kjenner stormenes betydning, men som selv forsøker å holde seg oppe, med noenlunde hell.

Om å overleve

Storm og stup er de to hovedmetaforene i romanen. Begge dreier seg om å utfordre eller bli utfordret, om å våge og nekte å la seg drive med vinden. Figurene i boka er ikke våghalser, men de skiller seg ut, på hvert sitt vis.

Gjennomgående handler det om å overleve, om å holde seg flytende - fysisk og mentalt. I Lønns bøker beveger menneskene seg alltid på gyngende grunn, på ei tynn hinne over en innsjø av kaos.

«Simens stormer» er ei bok om vennskap og om utroskap. Det er ei bok om oppbrudd og standhaftighet. Den beveger seg vidt omkring - fra Tallinn til Bilbao, fra Singapore til Kristiansand.

Mer enn noe annet er det imidlertid de mange overraskende sammenstillingene og den coole fortellerholdningen som gjør «Simens stormer» til en sann svir å lese. Lønn skriver som en sann mester. I årets roman beveger han seg på høyder som svært få andre av våre samtidsforfattere når opp mot.