Lønnebotn i fritt slag

«Bort fra dine øyne» er en overskuddsbok, et overflødighetshorn av en roman, der dramatiske historier og sterke følelsesuttrykk flettes inn i hverandre på flere plan.

Underveis kan vi nok tenke at dette er for mye av det gode, at de ulike nivåene ikke er godt nok integrert, at forfatteren har for mye hun skal ha sagt på en gang. Men innvendingene forstummer etter hvert. Noe kunne kanskje ha vært strøket, men et så viltvoksende buskas som dette ville neppe vunnet særlig på å bli beskåret.

Hovedhistorien, som forgreiner seg på kryss og tvers, utspiller seg på fire tidsplan (minst). Rammen utgjøres av en scene der en datter sitter ved sin mors dødsleie. Moren, som datteren har et ambivalent forhold til fordi hun har vært mye fraværende og så tilbakeholdende med å fortelle noe om seg selv, dør med et rasende uttrykk i ansiktet. Dette utløser et ras av forvirrede følelser hos datteren, ikke minst avsetter det et behov for å innhente den kunnskap om moras bakgrunn som hun er blitt avskåret fra, et behov for å forstå henne, og dermed også seg selv bedre.

Reise

Dette er i og for seg en tradisjonell start. At datteren begir seg ut på en reise til det stedet slekten stammer fra, er også i overensstemmelse med gjengse mønstre. Men dermed stopper likheten med andre og mer tradisjonelle romaner om personer på jakt etter sine røtter. Jeg-personens mormor kom som ung fra den lille byen Oldham i England til Norge, og datterdatteren har kommet over en avisnotis som opplyser at hun vokste opp som hittebarn hos byens smed, etter at hun ble funnet etterlatt på trappen til smedfamiliens hus. Med denne notisen som eneste ledetråd drar jeg-personen til Oldham. Her møter hun en rekke personer som kan gi henne opplysninger om mormoren og den øvrige familiens skjebne. Og det er sannelig ikke småtterier. Her er mange lik i lasten, også i bokstavelig forstand, og det ene skjelettet etter det andre ramler ut av skapet. Beretningen om oppholdet i Oldham er fascinerende lesning i seg selv. Lønnebotn har tidligere arbeidet som journalist, og her viser hun at gamle kunster ikke har gått i glemmeboka. Hun har blikk for omgivelsene og kan tegne et (by-)landskap, formidle en atmosfære, fange et menneskes karaktertrekk med presise penselstrøk. Beretningen etterlater ingen tvil om at hun har vært på stedet og selv er blitt grepet av det hun har sett.

Skrekkromantikk

Med utgangspunkt i det jeg-personen får å vite, utfoldes en annen beretning, en historie om livet blant håndverkere og fabrikkarbeidere i Oldham for godt hundre år siden. Den får kjøre sitt eget løp - som en roman-i-romanen, interpolert i de andre beretningene - med skiftende synsvinkler og en allvitende beretter som vet noe, men ikke alt, men for hvem sannheten kommer for en dag i takt med at jeg-fortelleren får kjennskap til den.

Her demonstrerer Lønnebotn nye sider ved sitt allsidige fortellertalent idet hun gir seg selv fritt slag og boltrer seg i skrekk- og elendighetsskildringer. Slektens forhistorie viser seg nemlig å være spekket med fantastiske og uhyggelige tildragelser som ikke står noe tilbake fra gotisk skrekkromantikk eller naturalistisk svartmaling på det mest groteske - med den makabre skildringen av smedkonens foreldre, som driver et begravelsesbyrå, som et høydepunkt. Her går Lønnebotn Mary Shelley og Charles Dickens en høy gang.

Lappverk

Fra jeg-fortellerens og smedfamiliens Oldham vender teksten med jevne mellomrom tilbake til utgangspunktet - til datteren ved morens dødsleie. Dessuten får vi flere glimt fra hennes barndom, hvor også forholdet til faren faller naturlig på plass.

Som om ikke det er nok, har hun også vevet en annen tekst inn i dette brokete lappverket av tekster - en tekst som omhandler John Lennon og Yoko Ono, især den siste, og som kulminerer med et intervju med Yoko i Dakota-bygningen i New York (autentisk eller oppdiktet, hva vet jeg, men det kan i og for seg være likegyldig - dette er en roman som beveger seg hinsides slike kategoriske motsetningspar).

I starten kan den virke påklistret, men etter hvert blir det stadig tydeligere at den rettferdiggjør sin plass - som en under- eller overtekst som på indirekte vis speiler og kommenterer hovedtemaene i de andre tekstene. Jeg-personen siterer Ono for å ha sagt at barn har et grunnleggende behov for å tilgi sine foreldre. «It is the ultimate love.» Dette er et kjerneutsagn som peker både inn mot scenen ved dødsleiet og mot de andre barn- foreldre-relasjonene.

Henger sammen

At teksten med jevne mellomrom slår over i engelsk, kan kanskje virke maniert, men gir på den annen side et skjær av autentisitet. At hvert kapittel innledes med et sitat, hentet fra de mest ulikeartede kilder, kan kanskje også virke som unødig pynt i en tekst som er veldreid nok i seg selv. Men dette er vel snarere en smakssak.

Uansett er det en glede å fastslå at Ingri Lønnebotn med denne romanen har vist fram sine aller beste sider som prosaforfatter. Kanskje vil noen lesere synes at den ikke henger på greip. I så fall bør de koste på seg den møye (og fornøyelse) å lese den en gang til. «Bort fra dine øyne» henger nemlig nøyaktig så godt sammen som romanens mangfoldige tematikk krever.