Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lønnsom og nyttig publisering

AKADEMIA: Professor Nils Petter Gleditsch har en tysk kollega som setter seg så høye mål i publisering av forskningsresultatene sine, at han blir bekymret hvis ikke minst halvparten av manuskriptene blir refusert. Han søker med andre ord «den faglig mest utfordrende publiseringen» som Gleditsch uttrykker det i Dagbladet 14. mai, i sin kommentar til min kronikk om det nye belønningssystemet for publisering ved universitetene (Dagbladet 9. mai). Nå finnes det mange måter å få opp publiseringsgraden på. Jeg har en kollega ved et av de beste universitetene i England som ikke får refusert noen manuskript, men han sender alle artiklene sine til to anerkjente tidsskrift der han har venner i redaksjonskomiteen. Vi som samarbeider med kolleger i fattige land blir forventet å «bidra til kompetansehevning i Sør», som det heter i søknadsskjema for prosjektmidler. Et slikt hensyn står i motsetning til belønningssystemet, siden det er klart at en skrivefør medforfatter fra Cambridge vil øke sjansene for internasjonal publisering sterkt i forhold til å skrive artikler sammen med en urutinert forsker fra et ressursfattig land.

GLEDITSCH inviterer meg til å skrive en artikkel om borgerkrigen i Nepal i det høyt rangerte Journal of Peace Research som han redigerer, og det gjør jeg gjerne. I så fall får jeg anerkjennelse og instituttet mitt får økt overføring fra staten. Men hvis målet mitt er å bidra ørlite til fredsprosessen i Nepal, var det kanskje lurere å publisere artikkelen i Studies in Nepali History and Society som utgis i Nepal og har en bred leserkrets der? Det er ikke mange nepalesiske politikere, journalister, frivillige organisasjoner, offiserer, eller lærere som leser den norsk-eide journalen for fredsforskning.

HVIS JEG TAR imot utfordringen fra Gleditsch og sender et manus til hans tidsskrift, vil artikkelen «bli sendt ut til fagfellevurdering blant fremtredende internasjonale eksperter». Nå er jeg ikke ukjent med slik vurdering. I fjor publiserte jeg sammen med en nepalesisk doktorgradstudent en artikkel i nettopp Studies in Nepali History and Society. Det er et fagfelle-vurdert tidsskrift, og vi måtte gjennom tre harde runder med kommentarer fra blant annet en kjent Nepal-ekspert ved University of Illinois og en annen fra Kyoto University før artikkelen ble antatt. Men siden det nepalesiske tidsskriftet ikke regnes blant «de mest krevende publiseringskanalene» - som Gleditsch kaller dem - ble det verken anerkjennelse til oss forfatterne eller penger til arbeidsgiver av innsatsen. I år fikk jeg derimot antatt en artikkel i et høyt rangert poeng-givende internasjonalt (angloamerikansk) tidsskrift etter kun én kommentar-runde. Gleditsch viser forståelse for dette når han hevder at hensynet til dem det blir forsket på, må veies mot ønsket om å stimulere til bedre forskning. Jeg er helt enig med ham i det. Men problemet er nettopp at belønningssystemet ikke legger opp til en slik veining.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media