Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lønnsomhet skaper ulikhet

ET OVERORDNET mål i velferdspolitikken er at godene, herunder også helsetjenestene, skal fordeles på en rettferdig måte. I helsetjenesten vil dette si å fordele etter behov. For å oppnå størst mulig resultatlikhet i helse skal de sykeste få behandling først. Et annet viktig mål er at ressursene skal utnyttes best mulig. Hensynet til rettferdighet og produktivitet må veies opp mot hverandre. Av og til vil det ene hensynet gå på bekostning av det andre.

Dette så vi et klassisk eksempel på i TV og aviser for noen dager siden, ved oppslagene om at sykehusene prioriterer de friskeste pasientene. Oppslagene sprang ut av en fersk studie som blant annet viste en tendens til at de pasientene som var enklest å behandle ble gitt høyere prioritet enn de som hadde mer kompliserte plager. For en av tre pasientgrupper som ble studert hadde de alvorligst syke pasientene lengre ventetid enn de minst syke (alvorlighetsgrad målt ved liggetid). Dette kan tyde på at sykehusene har valgt å ta inn de friskeste pasientene først.

GAPET MELLOM idealer og realiteter som her avtegner seg, henger sammen med at norske pasienter i dag blir klassifisert som lønnsomme og ulønnsomme. Det er snakk om lønnsomhet i økonomisk forstand: De lønnsomme pasientene er de som sykehusene tjener penger på å behandle, de ulønnsomme er de de taper penger på. Ofte vil det være økonomisk lønnsomt å behandle relativt friske eller mindre syke pasienter, blant annet fordi det her er snakk om enkle prosedyrer med relativt forutsigbart resultat og kort liggetid. De ulønnsomme pasientene kan være eldre mennesker som trenger lenger tid på å komme seg etter kirurgiske inngrep, pasienter med sammensatte lidelser og tilleggsplager, og alvorlig syke med kompliserte behandlingsbehov og usikker prognose.

Grunnen til denne klassifiseringen etter lønnsomhet er at sykehusenes inntekter avhenger av aktivitetsnivået. Hver pasientkontakt belønnes økonomisk. I praksis blir det ofte et gap mellom de faktiske kostnadene og refusjonen. Slik oppstår netto gevinst eller tap. Fritt sykehusvalg, foretaksorganiseringen av offentlige sykehus, overkapasitet på visse behandlingstilbud og et økende antall private sykehus har skjerpet kampen om de mest lønnsomme pasientene, ikke bare mellom offentlige og private sykehus men også mellom offentlige sykehus.

ORDNINGEN MED innsatsstyrt finansiering (ISF) var ment å være et middel til økt produktivitet, og skulle ikke påvirke prioriteringen av pasientene. Her er det to ting å bemerke:

1) Dersom lønnsomhetsbetraktninger gjør at stadig friskere pasienter behandles, vil dette ha en negativ og ikke en positiv effekt på produktiviteten fordi ressurser blir sløst bort på unødvendige aktiviteter. Mange mener at noe slikt er i ferd med å skje: I «Brennpunkt» på NRK1 8. februar 2005 sier en hjertekirurg ved et universitetssykehus at offentlige sykehus holder på «å bli smittet av privatklinikkenes mentalitet: en mer liberal diagnostisering». En professor i helsepolitikk sier at «vi opererer friskere og friskere pasienter».

2) Til tross for intensjonene om å være prioriteringsnøytral, er det mye som tyder på at ISF har en del utilsiktede og uønskede konsekvenser for hvem som kommer først til behandling i norske sykehus. At slike fordelingsvirkninger eksisterer er rimelig sikkert. Hva de består av er mer uklart, men det er liten grunn til å betvile at det til en viss grad foregår en prioritering av relativt friske men økonomisk lønnsomme pasienter med enkle behandlingsbehov. Dette utgjør en trussel mot helsetjenestens likhetsidealer og det overordnede fordelingsprinsippet «til dem som trenger det mest».

HELSE ER fra før av et gode som er ulikt fordelt i befolkningen. Det er mye systematikk i denne ulikheten, særlig i forhold til sosiale lag. Både for kvinner og menn, ung og gammel, er helsen fordelt etter sosioøkonomisk status, det vil si etter utdanning, yrke og inntekt. Forskjellene danner en gradient: jo høyere sosioøkonomisk status, dess bedre helse. Her til lands er det nylig påvist at disse ulikhetene er økende. Regjeringen har nå varslet en økt satsning for å snu denne utviklingen og redusere ulikhetene i helse. Målet er klart: Hensynet til helseulikheter skal sterkere inn ved planlegging av politiske tiltak. I den forbindelse har Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet en handlingsplan som blant annet slår fast at deres virkemidler skal «innrettes slik at de ivaretar hensynet til sosiale ulikheter i helse» og at de skal «være pådriver for å bringe ulikhetsperspektivet inn i prosesser med andre samfunnsaktører». De har også nedsatt en ekspertgruppe som skal gi faglige råd til myndighetene, basert på tilgjengelig kunnskap på feltet.

SOSIALE ULIKHETER i helse kan primært forklares ut fra ulikheter i levekår, men også forhold ved helsetjenesten kan spille inn. Dette vet vi noe om, men ikke mye. Spørsmålet blir så: Hvis stykkprisfinansieringen for en del pasientgrupper fører til nedprioritering av de alvorligst syke, hvordan slår det ut for de sosiale ulikhetene i helse? Er det slik at det er en overvekt av folk med lavere sosioøkonomisk status blant dem som blir nedprioritert? Spørsmålet er rimelig å stille fordi de med lavest sosioøkonomisk status også har dårligst helse. Videre har en studie vist at norske sykehusleger, spesielt yngre leger, i noen grad prioriterer yrkesaktive sykmeldte. Fra internasjonale studier vet vi også at leger, selv uten ISF, har en tendens til å prioritere pasienter som kommer fra høyere sosiale lag.

Er helsetjenesten med på å skape større ulikheter i helse? Alt i alt er det ikke usannsynlig at dagens måte å finansiere helsetjenestene på har prioriteringsmessige vridningseffekter som rammer dem med lavest sosioøkonomisk status. For tiden er det sykehusene som er i søkelyset, men tilsvarende mekanismer kan gjøre seg gjeldende også i primærhelsetjenesten. Skal satsningen på å redusere sosiale ulikheter i helse bli mer enn politiske festtaler, må vi se etter måter å finansiere disse tjenestene på som også fremmer likhet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling