Look to Denmark

« … skal sikre at dansk forskning er nyskapende og kvalitetsmessig kan måle seg med den beste i verden».

Ambisjonen stammer ikke fra en glanset brosjyre til et overmodig universitet. Den kommer fra intet mindre enn det danske Videnskabsministeriet. Ambisjonen kan virke politisk grandios – måle seg med den beste forskningen i verden?

Målsettingen har grunnlag i solide beslutninger i den danske regjeringen. Ministeriet skal, heter det, skape de riktige rammer for forskningen. Den skal nå internasjonal toppklasse. Den danske statsministeren har satt seg i førersetet for at ambisjonen skal oppfylles. Det er tatt politiske krafttak i form av organisasjonsmessige grep og bevilgninger. Videnskapsministeriet er blant budsjettvinnerne. Det er et mål å styrke de beste forskningsmiljøene. Nytt vitenskapelig utstyr er prioritert. Det er invitert til en sunn og reell konkurranse om forskningsmidlene. Det er reist en berettiget diskusjon om hvorvidt en for stor del av de statlige bevilgningene er knyttet til politisk styring av forskningens innhold og retning. Men hovedmålet er likevel at Danmark skal være konkurransedyktig på den internasjonale arena.

Resultatet er at danske universiteter klatrer oppover på internasjonale rangeringer.

Vi etterlyser liknende ambisjoner når den norske regjeringen nå er i gang med å skrive en ny forskningsmelding. Hittil er det kommet altfor svake signaler om at Norge tar sikte på å posisjonere seg tydelig på den internasjonale arena. Vi etterlyser en sterkere konsentrasjon om satsingene på forskning. Det gjør også de fleste nasjonale fagevalueringene. I likhet med Danmark må Norge ta de grep som skal til for å gjøre de gode miljøene bedre og samtidig beholde og styrke bredden som tilfører Norge nødvendig kunnskap framover innen alle vesentlige disipliner.

For å klare utfordringene fra en stadig skarpere internasjonal konkurranse, trenger Norge noen kunnskapslokomotiver. Disse må bli rustet ut til å kunne gjøre seg gjeldende i de beste internasjonale miljøene. Universitetet i Oslo gleder seg over at vi klatrer oppover på de internasjonale rangeringene. Det har skjedd på de to største målingene som er svært forskjellige når det gjelder hva de måler. Dette er resultater Universitetet i Oslo ønsker å forsterke. Vi har selv gjennomført en prosess for å prioritere skarpere vår faglige virksomhet for å kunne bli bedre i den internasjonale konkurransen. Men vi trenger også samfunnets hjelp til å gjøre det, slik det nå skjer i mange andre land som velger å konsentrere innsatsen.

Resultatene indikerer en reell kvalitetsheving og bekrefter at slike resultater opparbeides over tid gjennom forskningsinnsats og bedre organisering av forskningen. Ser vi den norske universitets- og høyskolesektoren under ett, står UiO for 30 prosent av den vitenskapelige publiseringen. Vi har fått gjennomslag for søknader som tilsvarer 30 prosent av pengene som gis til sektoren gjennom Norges forskningsråd. Når det gjelder forskningsfinansiering fra EU, har UiO klart å trekke inn i konkurranse med andre europeiske universiteter 39 prosent av det som går til denne sektoren i Norge. Og Universitetet i Oslo er involvert i 47 prosent av Sentrene for fremragende forskning innenfor universitets- og høyskolesektoren. Dette er gjort på bakgrunn av at UiO har fått bare 18 prosent av statsbevilgningen til sektoren.

Dermed er vi inne på et kjernepunkt i forvaltningen av nasjonens ressurser til forskning og høyere utdanning. Resultatene er ofte blitt til mer på tross av, enn på grunn av den offentlige økonomiske satsingen.

Vi ønsker at talent og dyktighet skal belønnes ved tildelinger slik som den danske forskningspolitikken legger opp til. Norge bidrar med store summer til EUs forskningsbevilgninger som vi ikke får tilbake uten at vi klarer å konkurrere om dem i hele Europa. Dette sporer til kvalitet. Det skjerper forskningsmiljøene til å ha nærkontakt med den internasjonale forskningsfronten.

Men vi må ha konkurransevilkår som gjør oss i stand til å beholde, og helst forsterke, en ledende posisjon. De tre store og forskningsintensive universitetene i Bergen, Trondheim og Oslo har hatt den dårligste utviklingen når det gjelder statsfinansiering de siste seks åra. Både høyskoler og mindre universiteter har fått større bevilgninger pr. ansatt og pr. student. Sammenlikner vi oss med universitetene i København og i Lund, leser vi også deres regnskaper slik at statsbevilgningen der er relativt sett større, særlig målt pr. vitenskapelig ansatt.

I framleggelsen av statsbudsjettet i høst roste finansminister Kristin Halvorsen norske forskere for å være blant de flittigst siterte i Europa og sa at dette er et spørsmål om å bruke tildelte budsjetter best mulig. Det er hyggelig å få komplimenter og vi er enig i at budsjettene skal utnyttes mest mulig effektivt. Men problemet er at vi i dag har en nasjonal finansieringsmodell som utarmer de beste institusjonene fordi det koster mye å hevde seg i konkurransen. Når vi haler i land en søknad i konkurranse med andre universiteter, må vi møte dette med betydelig egenfinansiering. Den må vi hente fra vår statlige grunnbevilgning som skal dekke alle basiskostnader ved å drive et universitet. Dette er uklok politikk og et system som må endres. Det bør lønne seg å være god. Ikke motsatt. Vi nærmer oss en situasjon der undervisningen blir skadelidende hvis forskerne har suksess. Dette må forhindres!

Situasjonen er blitt forverret de siste tre år og årsaken til dette er at i denne perioden er det ikke tilført midler som ikke er øremerket særskilte formål. Samtidig har kostnadsnivået økt. Uten tilstrekkelig med grunnfinansiering, blir handlefriheten gradvis svekket. .

Universitetene trenger ikke bare en ny finansieringsmodell, men en djerv og visjonær holdning i norsk politisk lederskap som tar konsekvensen av at forskning er viktig for nasjonen. Den danske forskningspolitikken er ikke satt i verk av hensyn til universitetene, men fordi nasjonen trenger forskning og ny innovasjon. Slike satsinger opplever vi i land etter land i og utenfor Europa. Der har man valgt å løfte noen universiteter som kan fylle denne rollen. I Norge går vi motsatt vei.

Det er kvaliteten på forskningen som danner grunnlag for å skape verdier som nasjonen skal leve videre på i åra som kommer. Industrien går til de beste for å hente kunnskap, uavhengig av hvor den ligger. Kvalitet krever langsiktighet, tålmodig klokskap, målbevissthet og bred støtte. Nå er det Norges tur til å ta et krafttak.