Look to Norway, Bill!

Sånn er det ikke i Norge, Billy Boy. I Norge er vi ikke interessert i hvem som ligger med hvem. Eller står eller sitter eller hva det nå er du har gjort. Og det er slett ikke fordi vi ikke vet . Du skjønner, vi journalister vet så mye. Selvsagt vet vi det. Vi følger med, må vite. Ikke spør oss hvordan vi vet.

Kanskje har det noe å gjøre med at vi snakker sammen. Vi lytter. Mest til hverandre, riktignok, men vi har også fått en kjempeålreit deal med Folket. De ringer oss. I hopetall. Hver gang det er noen der ute som har sett noe, hørt noe, ant noe, eller kanskje bare tror de kanskje muligens har hørt noen si at de på en måte liksom har sett, så ringer de oss. Så får de en slump penger, selvsagt, men det er ikke derfor de ringer. De ringer fordi de gjør Folket en tjeneste. Men vi skriver ikke om det, altså. Ikke her i Norge. Om for eksempel... Ja, la meg ta et godt et: La oss - bare som et eksempel, altså - tenke oss en finansminister som har gått fra kjerring og unger til fordel for en homo frisør. Da skriver vi ikke om det. Der ser du! Dette ha'kke noe i avisa å gjøre, tenker vi. Selv om aldri så mange ringer inn. Og det var jo jævlig bra, da, siden det ikke var sant! Da ble det en mye bedre story vet du, Bill. For da kunne vi jo lage svære oppslag om hva den finansministeren ikke hadde gjort! Ikke at det på noen måte hadde med privatlivet hans å gjøre, mener jeg, men for en dritbra story!

  • I Norge skriver vi ikke om sånne ting. Vi er ikke interessert i sånt. Riktignok var det en eks-byrådsleder her for en tid siden som gikk fra kona etter femogtjue år, og det måtte vi jo... Men faen heller, Bill, du må jo skjønne det, da, han har jo et etternavn som oser norgeshistorie! Det betyr jo ikke at vi er så veldig interessert ... I akkurat den storyen der, så var det jo litt pikant, da, at de voksne ungene hans liksom ikke ville snakke med fyren, i hvert fall var det det vi hadde hørt, så det var umulig ikke å skrive om det... Men sånn generelt sett, Bill, så skriver vi ikke om slikt. Unntatt når det gjelder han derre nidvisesangeren da, han som... Du vet selvsagt ikke hvem han er, men det va'kke oss, altså. Ikke oss seriøse. Det var bare Se & Hør, og dem er det jo ingen som tar alvorlig. Selv om det selvsagt er sånn at når de folka der først har begynt å skrive om det, og hele dritten havner i retten og sånt, da må vi jo skrive om det. Har jo offentlig interesse da, vet du. Det må du innrømme, Bill, selv om du sikkert har det jævlig akkurat nå.
  • Ta nå for eksempel hu derre håndballjenta, hu danske, hu med finger'n, vet du. Vi kara i redaksjonen må innrømme at hun er god med ballen, for å si det sånn, men kanskje ikke så veldig opptatt av baller, he-he... Klart det, vett'u, at når dama kommer gråtende hjem fra OL og vil være for seg sjøl, så hadde vi tenkt å la henne være helt i fred, vi! Men så skreiv jo EkstraBladet i Danmark om det, da. Og siden alle nordmenn som kjent leser danske aviser hver dag, så måtte jo vi også brette ut historien om det lesbiske trekantdramaet som... Vel, vi brukte helt sikkert ikke mer enn en åtte- ti helsider på det, av ren opplysningsplikt, egentlig, og du må jo skjønne at det ikke hadde noe med privatlivet hennes å gjøre! Sånt selger ikke her i Norge, skjønner du. Det har redaktøren min til og med sagt på TV.
  • Hvis det skulle ha kommet deg for øret litt tidligere i uka at han finansmagnaten du vet, han som slo seg opp på fisk og monkey-business der borte hos deg - i Seattle, var det vel; hvis du mot all formodning skulle ha lest førstesideoppslagene på tirsdag om hvem han for tiden koser seg med i senga, så må du for all del huske at han er helt spesiell. Han kan liksom ikke regnes med. Det må du bare ta helt med ro, Bill. I høst kom det riktignok ut et par- tre bøker blant annet om hvordan han sjekker damer på bar og hvordan han og eks-kona krangla om felleseiedelinga. Men det skal du ta helt med ro. Det har ingenting med interesse for privatlivet hans å gjøre. Jeg mener - akkurat han må jo tåle sånt. Han har tjent noe innihelvetes mye penger, skjønner du, og så vil han ikke engang skatte hit til gamlelandet! Og forresten var den historien om hun kvinnelige tannlegen som bare gikk rett bort til... Nei, jeg ska'kke bry deg, Bill, selv om det er en knakende god story. Du har jo helt andre ting å tenke på for tiden. Bare husk at akkurat han fyren der ikke kan regnes med i denne sammenheng.
  • Vi er bare ikke interessert i privatlivet til folk, og vi skriver aldri om det. Det selger ikke, heller. Folk bryr seg ikke.
  • Vi skriver jo ikke om hva de gjør i senga, Bill! Eller på kontoret, for den saks skyld. Det overlater vi i himmelens navn til folk å forestille seg på egen hånd! For det kan jeg garantere deg, Bill, at hvis det dukka opp et lite KrFU-lam på etparogtjue her i redaksjonen hos oss og påsto at hu hadde sugd statsministeren opptil flere ganger sånn på overtid på bakrommet utpå kveldinga, så hadde vi holdt bom kjeft. Vi hadde ikke skrevet et jævla ord, Bill. Vi hadde lukka øya og øra og sendt frøet rett på dør, og deretter glemt hele greia. Hadde ikke sagt et skvatt, skjønner du, verken på Tostrupkjelleren eller hjemme hos mor. Banna bein. Tro meg på det, er du snill.
  • Om vi skriver om saken din her i Norge, spør du? Jo'a... Men du må jo begripe det, Bill, at når verdens mektigste mann holder på å snuble i sine egne bukser, så må vi jo skrive om det! Vi har lært oss alle navna vi, nå, vi kjenner både Monica og Linda, både Paula og han derre Starr. Tøffing, du! Sånne folk har vi ikke i Norge, dessv... heldigvis. Det får da være grenser, mener jeg.
  • Welcome to Norway, Bill!

Har noen fortalt deg at journalister i Norge gjør alt de kan for å få kjentfolk selv til å «stå fram» med sine sexliv, skilsmisser og annet snadder, sier du? Bare tøv, Bill! Bullshit! Vi æ'kke interessert, sier jeg jo!

Da vi i redaksjonen fikk inn det bildet som viste at hu derre dama til han derre skiskytteren plutselig lå med hodet i fanget til han derre langrennsløperen, så måtte vi da trykke det! Det var jo tross alt snakk om hodet i fanget, if you get what I mean... Det tipset belønna vi forresten med ti tusen kroner, og det er jeg helt sikker på at du skjønner, Bill.

Så derfor holder vi rett og slett på å le oss i hjæl, vi. Over hvor håpløse dem er borti det derre landet ditt. Hvem er det som bryr seg om hvem som suger hvem'a? Her i landet er vi ikke interessert i sånt.

Og sånn helt til slutt, Bill: Hvis du har hørt at ukas nyutnevnte sjef for Verdens helseorganisasjon her for noen år siden offentlig ble beskyldt for å ha stått i med en fyllik av en partikamerat, så bare glem det! Det var nemlig fyren sjøl som hevda dette, og da kunne vi jo ikke la være å skrive om det, kunne vi vel? Jeg mener, vi har jo ytringsfrihet her i landet, ikke sant?

Jeg synes du skulle søke seksuelt asyl her i Norge jeg, Bill. Hvis alt går på trynet, mener jeg. Så kan du gjøre hva du vil med hvem du vil, og ingen vil så mye som snakke om det. Her i landet lar vi nemlig folk være i fred med sine privatliv, skjønner du. Det er derfor vi ler oss skakk i hjæl av dumme amerikanere.

(Og du, helt til slutt: Hva med et lite intervju om denne affæren? Du skal få bestemme alt sjøl, bare vi får all the horny details... Si fra, da!)