Look to Stavanger

Av og til kommer det noen slående eksempler på at det finnes tenkende mennesker i kulturlivet - også bosatt utenfor Oslo. Som for eksempel i Stavanger.

Der tenker de til og med så godt at kunnskapen nå sprenger seg på og fortjener vår oppmerksomhet. Vi snakker igjen om Stavanger Symfoniorkester (SSO). Denne svært unorske lyngplanten i musikklivet vårt, som de siste ti år har bemerket seg med ulike og unike krumspring.

  • De kunstneriske triumfene har vært mange siden Frans Brüggen ble engasjert som kunstnerisk leder i 1990. Han var da for lengst etablert verdensstjerne og har siden løftet siddisene opp på et meget respektabelt nivå innenfor barokk-klassisk og tidligromantisk musikk. Når kontrakten med Brüggen nå utgår, kunne det ha vært slutten på en spennende, men kortvarig æra i orkestrets historie. Heldigvis er prosessen for å få et helstøpt orkester kommet for langt. Fra og med neste sesong starter et eksperiment i Stavanger som bør være interessant langt utover våre grenser. For det første går de bort fra ideen om ett orkester - én sjefdirigent. De har knyttet til seg den svært anerkjente belgiske dirigenten Philippe Herreweghe. Fire uker i sesongen skal han videreutvikle Brüggens arbeid. Det var faktisk den overbookede Herreweghe som selv ba om et samarbeid med orkestret. Fire uker i året skal dessuten Ole Kristian Ruud rendyrke orkestrets norske profil. Men det kanskje aller mest spennende: SSO har inngått avtale med franske Ensemble InterContemporain (EIC). Det ble grunnlagt av Pierre Boulez i 1976 og er en av Europas viktigste aktører innen samtidsmusikk. Dette er første gang EIC takker ja til et slikt samarbeid med et orkester, som kommer til å bestå av utveksling av solister, mesterklasser, nyskrevne verker og viktig kontakt med komponister. Dette kan også bli en interessant inngangsport til europeisk publikum for norske komponister i årene framover.
  • Når SSO nå går bort fra «maestro»-tanken og vil dyrke ulike musikalske uttrykk med ulike krefter, er det en del av noe som så vidt er etablert som en internasjonal trend. Blant annet har Wien-filharmonikerne kuttet ut sjefdirigentstillingen. Begrunnelsen er at musikkhistorien blir stadig utvidet, og at det blir ditto vanskeligere for ett menneske å holde den totale oversikten. Hva som kunne ha vært dårlige nyheter for en Karajan, kan bli gode nyheter for musikken.