Løper ut i intet

Det kan synes som om bokhøsten 1997 vil gå inn i historien som de mange novellesamlingenes sesong. Også forfattere som sjelden eller aldri har dyrket sjangeren, har i år gitt seg novellen i vold.

En av disse er Terje Dragseth, som debuterte med diktsamlingen «Offerfesten» i 1980 og i alt har utgitt åtte samlinger. I etterordet til et utvalg Dragseth-dikt fra 1995 betegner Henning Hagerup ham som «en ekte dionysisk poet (...) med en naturlig affinitet til natt, mørke og rus», og både motivisk og tematisk legger novellisten Dragseth seg tett opp til sin lyriske produksjon.

I tråd med en allmenn utviklingstendens i forfatterskapet er det imidlertid den dionysiske ekstasens og livsutfoldelsens bakside - tomheten, utslettelsen og de (selv)destruktive kreftene - som dominerer i hans første novellesamling.

Moderniteten

Dragseth har i en årrekke bodd i København, har studert film og teater og bl.a. laget en kortfilm over Jean Baudrillards bok «Amerika». Dette har satt sine spor. (Stor)byen er hans scene, den anonymiserende, oppjagede og oppstykkende moderniteten hans referanseramme. Asfaltjungelen med dens stinkende vannhull: nattvertshus, lugubre barer.

Dragseth skriver med tunga ut av halsen - hektisk, kortpustet, som en mann på flukt fra reelle eller imaginære fiender. Filmatiske teknikker er transportert over på skriftmediet, og det er selvsagt tale om moderne filmkunst - langs linjen fra Jean-Luc Godard til Wim Wenders. «Til siste åndedrag», «Den amerikanske venn», «Far Away, So Close». (Det er slik sett ikke urimelig å lese inn i tittelen en allusjon til Wenders-filmen fra 1977).

Baudrillard spøker også i kulissene, selv om Dragseths asfaltjungel snarere framstår som et klassisk moderne enn som et postmoderne landskap. En viktigere forutsetning kan derfor Baudrillards landsmann Georges Bataille sies å være. Det er også mulig å plassere Dragseth inn på linjen fra Edgar Allan Poe over Baudelaire, Rimbaud og Raymond Chandler og fram til Irvine Welsh (han med «Trainspotting»).

Avgrunn

Dragseths noveller oser av desperasjon, katastrofe- og fremmedfølelse. Det er som om personene beveger seg på randen av en avgrunn. Den egne kroppen er det eneste faste holdepunkt i disse tekstene. Men det er en truet og utsatt kropp, en kropp kastet ut i en fiendtlig verden som truer med å desintegrere individet.

Det er blitt talt om en postkatastrofisk tendens i moderne diktning. Jeg vet ikke riktig hva som menes med det, men hvis det innebærer en intensivert katastrofestemning, en fornemmelse av at den er en faktisk tilstedeværende livsfornemmelse, så hører Dragseth hjemme her.

Alt dette er vel og bra, men ikke uproblematisk. Problemet med de fleste av Dragseths 21 (noen (hyper)korte, andre av middels lengde) prosatekster er imidlertid at de truer med å oppløse seg selv innenfra. De flimrer, kan ikke fastholdes, og løper som oftest ut i intet. Jeg kan godt se at dette er et poeng i seg selv, men likevel... Man klapper igjen boka, og det var det. Lesere for hvem Dragseth er en ukjent person, anbefales å oppsøke hans diktsamlinger i stedet. Det er diktet som er hans rette medium, egnet som det er til å fastholde i et flytende, oppløst «nå» den katastrofestemning som er underlagt fortapelsens trussel i den episke narrasjon.