Løpergutten

Oppvekstroman med flere løse tråder, men mange gode sider. Skildringen av forholdet mellom en kreftsyk mor og sønnen hennes, er det beste i Harald Rosenløw Eegs «Løp hare løp».

BOK: Bredt anlagte utgivelser med generasjonsromanambisjoner, gjerne skrevet av mannlige forfattere, og med en ung mann i hovedrollen, er en så velkjent boktype i Norge at det er vanskelig å ikke føle en viss skepsis når man får nok en slik tekst i fanget.

Idrettssoss fra Tønsberg

De første 50 sidene av den ble jeg da også styrket i frykten for at Harald Rosenløw Eegs «Løp hare løp» (som i denne boka spiller på den faretruende barnesangen «Haren uti gresset», men som uunngåelig også sender tankene til John Updike-klassikeren «Rabbit, Run») var en ikke særlig utfordrende roman nettopp av denne typen, en slags «idrettssoss fra Tønsberg»-variant av Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker, der et persongalleri med atskillig mer alternative idealer vokser opp i 1980-åras Stavanger-trakter: Den gryende tenåringen Bror Abrahamsen bor i et byggefelt i Vestfold-byen sammen med sine småborgerlige foreldre og driver friidrett for å dyrke sin hemmelige erotiske besettelse, den litt eldre 800-meterheltinnen Marita. Han går i Isba-støvletter, eier en Commodore 64 og ser «Derrick» og «Cosby Show» på tv.

I presens skildrer jeg-fortelleren Bror den fryktede BCG-sprøyta, klåfingrede skoleleger og Ball-gensere. «Gutta»-tonen er umiskjennelig - med er både «byens største mugger», «bolle i ovnen» og «pels på knaggen».

Men etter hvert skyves de (over) tydelige generasjonsmarkørene noe i bakgrunnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ei bok som til å begynne med antyder en slags «feel good»-oppvekstroman fra norsk middelklasse som først og fremst spiller på gjenkjennelse og identifikasjonsmulighet, kompliseres og formørkes.

Pinsepastor

Ved siden av «Stemmen», Brors avdøde tvillingsøster, introduserer Eeg et par atskillig dystrere skikkelser, den ugudelige fristeren Gorm og Profeten, Maritas stefar og ytterliggående pinsepastor, som teksten igjennom forblir så gåtefulle at det er uklart om man skal lese dem som realistiske karakterer eller også som noe mer symbolsk.

Løpergutten

Mørket understrekes av at Marita forsvinner på like underlig vis, etter en drømmeaktig scene der hun og Bror forsøker å rømme i bilen til Brors far.

Først og fremst får den rørende historien om Brors kreftsyke mor, og sønnens forhold til henne, mer plass. Den såre beretningen om moren, og den antydende måten Eeg forteller om sykdommen hennes på, er delen av romanen som griper meg sterkest. Etter hvert viser det seg at også Brors rekordbesatte idretts- og selgerfar sliter. Men det er moren som trer tydeligst fram for leseren.

Elegant

Eeg skriver som oftest med en elegant letthet, og teksten har på sitt beste en medrivende intensitet.

Han har omsorg for skikkelsene sine, og sans både for dialog og spenningsoppbygning. Historien om den forsvunne Marita og jakten på henne, tilfører romanen et slags krimelement som forfatteren gjør effektiv bruk av.

Men det konservative religiøse miljøet hun hører hjemme i, får jeg aldri noe skikkelig bilde av. Også i løsningen på Maritas forsvinningsnummer synes jeg Eeg gjør det noe enkelt for seg, og jeg har litt vondt for å få den til å passe, for riktig å tro både på den og på konsekvensene den får for Bror.

Så mye blir hengende i lufta når siste side er vendt at jeg dessuten har vondt for å tro at Eeg ikke går med en oppfølger i tankene: Fikk «Starter’n»s død og Profetens operasjoner ingen konsekvenser, og hvordan skal det gå med Bror og hans nye samboer når han må flytte til besteforeldrene i fiendebyen Horten?

For forfattere er det alltid en utfordring å si og forklare akkurat passe - ikke for mye, ikke for lite -, og mens Eeg noen ganger er meget tydelig, er han andre ganger så knapp at det slett ikke er lett å være sikker på hva som har hendt.

Løpergutten

Voksen ungdom

«Løp hare løp» markedsføres som Eegs «andre voksenroman», men boka egner seg nok vel så godt for «voksen ungdom» som for voksne - i likhet med flere av utgivelsene hans utfordrer den det skarpe skillet mellom «ungdoms-» og «voksenbøker».

Den er blitt en levende roman med kloke ting på hjertet både om forholdet mellom barn og foreldre og om tenåringsliv som plutselig ser ganske annerledes ut. Så får det heller være at jeg ikke skjønner hvordan Bror kan se Live Aid (1985) på tv og motta «Guinness’ rekordbok 1987» samme sommer.