Løpetid over landet

I morgen er det Oslo Maraton. Men Grete Waitz aner ikke hvorfor vi løper.

TING DU IKKE SER på sportsnyhetene, del førtisju: En mager mann på seksogførr, ellers beskjeftiget med stillesittende åndsarbeid, har ikledd seg lett og luftig teknotøy _ en frekk liten shorts med splitt i hofta (i techfit og Climacool-teknikk), romslig T-trøye (i pustende Dri-Fit-materiale, med mesh i ryggen for økt svettetransport) og sølvglinsende lettvektssko (med yttersåle i Duralon og BRS1000 for ekstra slitestyrke, mellomsåle med Zoom Air i hele sålens lengde for optimal og responsiv demping, samt overdel i ventilerende mesh). Med et innbitt, konsentrert ansiktsuttrykk skritter han i ut Oslos sentrumsgater på bleike, spinkle bein, foran hundrevis av tilskuere, med nummer på brystet.

Han er rede til å kjempe. Mot seg selv. Mot konkurrentene. Mot klokka, asfalten, vinden og smerten. Det kunne vært Jim Carrey i joggeversjonen av «Blades of Glory». Men det er meg. I min første offisielle idrettskonkurranse på nesten tjue år.

Oslo Maraton går av stabelen i morgen. Jeg skal løpe halvdistansen. 21 kilometer til ingen nytte, uten noen fornuftig grunn. Trøsten er at fire tusen andre finner meningsløsheten like givende. Først skal vi løpe fra Rådhusplassen til Sjursøya. Der har vi ingenting å gjøre. Derfor snur vi og løper til Skøyen. Der har vi heller ingenting å bestille, så da bærer det tilbake til Rådhuset. Underveis har vi slitt oss fullstendig ut og skaffet noen skadefro søndagsturister litt gratis underholdning. Dette kalles idrettsglede.

SIST JEG LEKTE maratonmann, på sviktende treningsgrunnlag, pådro jeg meg «lynolknær», og passerte målstreken med løpesettet til en erfaren sniffer. Det skal unngås i år. Men noe vakkert syn blir det uansett ikke når en svett, tørst, grimete og rødsprengt sosiolog kommer halsende inn på Rådhusplassen, med bare ett ønske: å få det overstått. Det vil heller ikke hjelpe å gjenta inni seg mantraet fra motivasjonsheftet som arrangørene har spredt før løpet:

Å være i fysisk aktivitet er å leve

Når du er i bevegelse sier du ja til livet

Det er den som sitter stille, som lever farlig.

Diktet er signert poeten Grete Waitz. Hos meg vekker det bare lyst på potetgull og lange, farlige TV-kvelder i stresslessen. Men Norges mestvinnende langdistanseløper har mer på lager: «En treningsøkt er en personlig seier. Den er symbolet på en vinner, en målbevisst person som har kontroll over livet sitt.» Dette lød sikkert kult på åttitallet da næringslivets vinnerkult var på sitt mest euforiske og løperdronningen fra nord rulte gatene i New York. Men hun har misforstått hele poenget.

MARATON: - Løping er hipt, kult, trendy og den nye rocken! Foto: Scanpix
MARATON: - Løping er hipt, kult, trendy og den nye rocken! Foto: Scanpix Vis mer

DU BEGYNNER selvsagt å løpe når du ikke har kontroll over livet ditt. Når jobben butter, eller du ikke aner hva som er jobben din (den såkalte frilansfella). Du begynner å løpe når kona ikke forstår deg og småbarna er blitt småkonger i heimen. Når du neddynges av tusen ting du skulle gjort, fikset, ordnet og planlagt. Da lokker marka med sine myke stier og tørre grusveier. Da knyter du joggeskoene og oppnår full kontroll. Arbeidsoppgavene kunne ikke vært bedre definert. Det ruller av gårde. Du får fart, flyt og frihetsfølelse. Den du hadde som gutt, da du fløy av gårde uten å ha dårlig tid. Underveis merker du at ikke bare kroppen, men også tankene løper, slik «kroppsfilosofen» Nietzsche ordinerte: «Ikke skjenke tiltro til en tanke som ikke er født under åpen himmel, i fri bevegelse, hvor også musklene feirer en fest!»

Når festen er over, og du kommer ut av dusjen, er hverdagen like krevende som før, men du har mye mindre lyst til å utøve vold, kjøpe Harley-Davidson, eller skrive brev til A-magasinets samlivspsykolog.

DET MÅ VÆRE noe sånt som i løpet av det siste året, til min egen overraskelse, har gjort meg til pasjonert løper. Tre ganger i uka må jeg av gårde, opptil et par mil, gjerne i motbakker og med innlagte fartsetapper. Før i tiden gikk jeg fra Sognsvann til Ullevålseter og følte det var en ordentlig tur. Nå løper jeg målbevisst forbi, uten engang å drikke, for å nyte stigningen opp til Skjennungstua. Før pleide jeg å gå forbi kontoret til Kondis, norsk organisasjon for kondisjonsidretter, og tenke: Stakkars folk. En forening for blodsmak, sure sokker og nervøse blikk på pulsklokka. Nå er jeg selv medlem og mottar månedlig et medlemsblad full av amatørfoto av raske menn (og kvinner) jeg ikke aner hvem er, annonser for obskure løp i grisgrendte strøk og gode råd om submaksimal tempotrening, eller såkalt anaerob intervall. Det føles stadig mindre eksotisk.

Selvsagt forsøker denne verdens hobbypsykologer å drepe gleden med billige teorier om dødsangst og førtiårskrise. Hvordan kan man tilbakevise slikt? Hva hjelper det å si at en av løpekompisene er i tjueåra, og at en annen ligger på nasjonalt nivå i klassen «røykjarar over 60»? Har man fortsatt lyst på livet, løper man ikke for å forlenge levetiden, men for å kunne feste og forfalle med bedre stil og stayerevne.

DET ER BARE to fallgruver for løpsfrelste. Den ene er lysten på å løpe veldig fort. For å greie det over lange distanser, må du trene hver dag, kanskje 15 timer i uka. Det betyr samlivsbrudd og redusert stilling. Den andre er lysten på å løpe veldig langt. Det finnes organiserte løp på 100 kilometer, eller konkurranser der det gjelder å løpe lengst mulig i løpet av 6, 12 eller 24 timer. Smak på det: Et døgn i bevegelse, med innlagt spising og hvile – på bane. Men selv ikke det er nok for de virkelige ultraløperne: I august deltok tre nordmenn i et 6-døgnsløp i Tyskland, der de opplevde «til dels store problemer med skader, smerter og søvnmangel.» En av selvpinerne forteller: «Jeg husker blant annet at jeg natt til tirsdag, dvs. etter ca. 33-34 timer gikk og holdt i reklamerekkverket på den ene langsiden. Mens jeg gjorde det lukket jeg øynene og forsøkte å få litt ’søvn’. Og jeg følte at dette faktisk hadde en effekt.»

DAVID LYNCH KUNNE lagd en film om slike løp. Men alt kan overdrives. I moderate mengder er løping verdens beste og mest demokratiske treningsform: Den er billig og kan utøves overalt. Du kommer raskt i form, får frisk luft, penere ben og bedre utsikt. Uansett hvor du reiser, når du nærmeste varde på en halvtime og kan nyte et scenario som ikke-løpere bare opplever på postkort. Så hvorfor løper ikke enda flere? Det meldes at nedgangen etter joggebølgen på åttitallet er snudd, at antall løp og deltakere øker. Men selv med dobbelt så mange påmeldte til Oslo Maraton som i fjor, stiller fortsatt ti ganger så mange på Gøteborgsvarvet. For ikke å snakke om maraton i Berlin, London og New York. Så hva må gjøres for å få nordmenn til å skjønne at løping er hipt, kult, trendy og den nye rocken? Kanskje på tide å «oute» kultur- og mediekjendisene som løper anonymt i Nordmarka? Seriøse joggere underholder deg i fredagens gullrekke! De teller kjente komikere, forfattere og journalister! Noen er til og med høyt respektert statsråder. Så derfor: Følg lederne! Den nye joggebølgen starter.